Dødsstraff og drap– for og imot ved moralfilosofiens elementer

I 2006 ble diktatoren Saddam Hussein offentlig henrettet ved hengning foran et publikum av mennesker. Dette var måten å straffe en terrorist på; offentlig dødsstraff ved direktesending. Samtidig jublet folk, spesielt amerikanerne, mens han ble hengt. Hvordan kan denne ydmykende handlingen rettferdiggjøres? Hva er det som gjør at visse handlinger er gale uansett om de er gjort mot uskyldige eller skyldige personer?

På bloggen Morbus Norvegicus har bloggforfatter Morten Magelssen skrevet et innlegg om dødsstraff i Norge, og spør:

“Det er sunt å teste oppfatninger vi tar for gitt, så derfor er jeg nå djevelens advokat og påstår: Blant samfunnets aller viktigste oppgaver er å gjenopprette rettferdighet når forbrytelser har blitt begått. Et kynisk, forsettelig drap kan noen ganger kreve forbryterens dødsstraff for å gjenopprette rettferdiggheten. Dette dreier seg ikke om hevn, men om gjengjeldelse, som er noe annet”

Dette pro- argumentet for dødsstraff likner filosofen Immanuel Kant’s gjengeldelsestanke og måte å forsvare dødsstraff på: det er en logisk grunn til å gi mennesker igjen med samme mynt: når vi skal bestemme oss for hva vi skal gjøre, proklamerer vi egentlig et ønske om at vår atferd skal gjøres til allmenn lov. Når et fornuftsvesen bestemmer seg for å behandle andre mennesker på en bestemt måte, proklamerer han derfor at det etter hans mening er slik man bør behandle folk. Hvis vi reagerer med å gi tilbake med samme mynt, gjør vi derfor ikke noe annet enn å behandle ham slik han har bestemt at folk bør behandles. Hvis han behandler andre dårlig, og vi behandler han dårlig, retter vi oss også etter de valgene han har gjort. Ifølge Kant er det “hans egen onde gjerning som besøger straffen”.

Kant mener at det er viktig å straffe kriminelle proporsjonalt med lovbruddets alvorlighetsgrad. Dødsstraff er derfor nødvendig straff mot mordere, for mord er bare døden en streng nok straff. Jeg tenker at Kants gjengeldelsestanke fungerer som et sirkelargument: dersom staten skal reagerer på mord med dødsstraff, er det nå staten som går inn i morderens sko og proklamerer videre at “det er sånn vi mener man skal behandle folk”. Dersom ingen får sette en pekepinn på hva som er umoralsk objektivt (at det er galt å drepe, uansett hvem som dreper), har vi ikke lenger en standard for hva som er rettferdig. Hvorfor skal staten ta seg retten til å drepe, og samtidig proklamere overfor befolkningen at det er galt å drepe?

På denne måten synker staten til samme nivå som den dømte. Slik logikk “øye for øye, tann for tann” er bakvendt og irrasjonelt; det er en grunn til at lovene og normene har forandret seg siden vikingtiden. Men den norske staten har faktisk fremdeles rett til å drepe mennesker som har begått alvorlig forbrytelser. Sist gang dette skjedde, var så vidt jeg vet henrettelsen av Quisling og de andre landsforræderne. Etter mitt skjønn kan ingen handlinger rettferdiggjøre drap. Det er problematisk at staten skal ivareta og beskytte folkets rettigheter, rett til liv, og samtidig ta på seg oppgaver som å ta liv. Statens verdigrunnlag blir da selvmotsigende.

Det andre problemet med dødsstraff er at det strider mot menneskerettighetene, §3 om “rett til liv”. Det er klart at dersom lover eller bestemmelser eller andre rettigheter strider mot menneskerettighetene, skal menneskerettighetene gjelde.

Det tredje problemet er at vi unngår prinsippet om tilgivelse. Vi har ulik virkelighetsforståelse og forståelse av medmennesker, og dette er i utvikling så lenge vi lever. Jeg tror det er logisk at et menneske som har drept som 20åring, og som soner 21 år, ikke vil gjøre det samme igjen som middelaldrende. Det viktigste her er at dømte lærer av feilene sine. Vi bør gi dem en ny sjanse, slik som norsk straffesystem legger tilrette for. Ifølge statistikker er de aller fleste mordere menn som har drept i affekt, som kun dreper en gang, og som angrer seg og må leve med dårlig samvittighet resten av livet. Seriemordere er det minimun av. Poenget er at man skal lære av feilene sine, du kan ikke lære av det du har gjort galt når man er død.

Et neste problem med dødsstraff er at straffen kan ramme uskyldige og av lave bevissikringer. Det er visst et ganske høyt antall mennesker som dømmes til døden i USA som etterpå har vist seg uskyldige.

Noen har også hevdet at straff som ikke er dødsstraff i drapstilfeller, ikke veier opp for rettferdighetsprinsippet. Hvis en person på 20 år dreper en annen person på 20 år, mister den drepte kanskje 60 år av sitt liv. Til sammenlikning “mister” den dømte gjerne bare 10 år av sitt liv i norsk fengsel, og har videre 50 år og leve som fritt menneske. Men følger man dette argumentet, forutsetter man at en 20åring sitt liv er mer verdifullt enn f. eks en 80åring sitt liv, (dersom drapsoffer var 80 år ville vedkommede kanskje bare mistet 2 år av sitt liv). Alle menneskers liv har lik verdi uavhengig av alder, og den dømte skal derfor sone like mye tid som straffeutmålingen på drap tilsier.

Så langt er det eneste forsvaret for å drepe, at man handler i selvforsvar, eller dersom man ikke vet hva man gjør – som hos sinnsforvirrede eller tilbakestående mennesker. Men da blir også straffeutmålingen annerledes.

Jeg deler filosofen Elizabeth Anscombes absolutte moralregel om at det finnes ting man bare ikke har lov å gjøre, uansett hva. Drap er et hovedeksempel. I kristen tradisjon mener vi også at det finnes bud og regler som gjelder alle mennesker til alle tider og uansett situasjoner. Det å lyve er ikke et så godt eksempel som drap (selv om Kant mener løgn er galt uansett situasjon), og det er fordi det finnes flere typer løgn. Det samme kan ikke sies om drap: måten man dreper noen på, og om man dreper en slem eller snill person, har medvirkning, men likevel er drap en absolsutt umoralsk handling som krenker menneskeverdet og menneskets grunnleggende rettighet, nemlig retten til liv. Jeg sier akkurat det samme om Saddam Hussein og jeg vil si det igjen; uansett hvem personen er eller har gjort, så er det ingenting som rettferdigghør å drepe vedkommede, og det er ingenting som kan gi mennesker makten og retten til å ta andre menneskers liv – den makten skal ligge hos Gud og kun der.

Kilder:

Moralfilosofiens elementer (2007), James Rachels og Stuart Rachels

Forelesning i ex phil etikk ved Universitetet i Agder 2011

http://www.norvegicus.no/?p=203

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

3 kommentarer

  1. tbird

    november 9, 2011 at 11:29 am

    Viktig tema.

    Det har for meg alltid vært en interessant tilnærming å stille spørsmålet: “Hvilken samfunnsøkonomisk nytte skal straffen ha?”

    Dette åpner opp for en del tankerekker som jeg tror er i tråd med hva du diskuterer her. For eksempel vil ikke straff primært være for rettferdighet, men for å forebygge, rehabilitere og beskytte. Å drepe som straff vil med dette synet være høyst ugunstig fordi det blant annet er potensiell arbeidskraft.

    Kanskje en litt kaldere og mer kynisk tankegang, men samtidig… Kanskje viktig å utforske retningen?

    Har du gjort deg noe tanker om dette perspektivet?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Sonate

    november 29, 2011 at 2:36 am

    Jeg tror, hvis man har en psykologisk innfallsvinkel, at vi i Norge ikke anser mordere som onde, men at
    1) det er noe vi har lært som de ikke har lært
    2) de er ressurssvake
    3) de er tilbakestående
    4) de har hatt et grusomt liv og blitt behandlet grusomt
    5) de hadde uflaks
    6) de har tendenser som tilsier at de ikke er mentalt friske

    Og dermed går vi bort fra hevntanken som straff og over til tanken om rehabilitering og skolering. Det må såklart ikke bli for mye av verken det ene eller det andre. Potensiell arbeidskraft tror jeg ikke er like aktuelt i og med at mange tidligere fengselsinnsatte/ kriminelle sliter på arbeidsmarkedet. Det å slite med å få seg jobb etter endt soning er vurdert som en av “bistraffene”. Men du har nok rett i at det er gunstigere for samfunnet å gjøre denne personen til en ny og bedre borger og samfunnsdeltaker på grunn av forebygging. Jeg tror mange blir lovbrytere rett og slett fordi de har blitt behandlet dårlig, f.eks i barndommen. Og da kan personen endre tenkemåte og atferd av og bli “tilgitt” og gitt en ny sjanse av samfunnet. Men vi sier ikke av den grunn at det han gjorde var greit.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. tbird

    november 29, 2011 at 2:04 pm

    Det er jeg enig i. En straffbar handling, spesielt en som fører til andres skade og død, vil aldri “bli greit”.

    På samme måte så må man også vurdere hvor mye innsats som faktisk trengs for at personen skal bli samfunnsnyttig igjen: Er det verdt det? Jeg tror ikke at svaret alltid vil være “ja”. Uten at jeg behøver å nevne noen spesifikt…

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00