Gull og fanteri

Etter diskusjoner på en facebookgruppe med samme navn, så jeg muligheten til å diskutere dette i et eget innlegg. Voldtekt er et samfunnsproblem som er stadig økende, særlig her i Stavanger. Mange blir provosert når dømte voldtektsovergripere får samfunnsstraff, bot eller betinget fengsel. Er det på tide med økte voldtektsstraffer?

1) Holdning i samfunnet. Dersom samfunnet gir strengere straffer for pengeforfalskning enn for voldtekt, får man et inntrykk av at samfunnet er kaldt, menneske(kvinne) fiendtlig og et samfunn basert på kapitalisme foran menneskeliv. Dette inntrykket kan skjerpes om man endrer straffene. Men dersom loven og strafferammen blir mer nølende, vil dette påvirke holdningene i samfunnet ellers, og det er mulig at holdninger til voldtekt vil endres. Voldtektsovergriperen har påvtunget offeret lidelse, og dersom det ikke er straffbart eller lite straffbart med voldtekt får vi en mentalitet om at det er “ok å påtvinge andre mennesker lidelser”.

2) Strengere straffer vil ikke nødvendigvis forhindre at voldtekter forekommer, eller senke antallet voldtekter. Men det er likevel viktige pliktetiske grunner til å øke straffene. Og de vil garantert få offeret til å føle seg mer verdsatt. Jeg tror et voldtektsoffer som oppelever at gjerningsmannen slipper unna med bot, ville følt seg ussel og objektiv, hun/han ville følt at kroppen var verdt den boten! Strengerer straffer for voldtekt bidrar til at offeret føler seg tryggere og mer verdsatt.

3) Strengere straffer for voldtekt gjør at gjerningspersonen holdes vekke fra samfunnet. Denne fengselsstraffen gjør at vedkommede ikke kan voldta igjen. Det er aldri noen garanti for at det ikke vil skje igjen. Poenget er ikke å holde overgripere innesperret til de dør, poenget er å holde dem innesperret til terapien har en effekt. Til terapien har en effekt er overgriper å anse som farlig for seg selv og sine omgivelser. Løsningen på vold bli nok i det hele tatt å fjerne all type dårlige familie – og oppvekstvilkår. Men dette er en umulig og tungvint oppgave; derav kan ikke voldsovergripere gå fritt . Det finnes overgripere som utøver vold av egne psykiske vansker, og de som gjør det av ren ondskap og skadefryd. For førstnevnte gruppe er jeg for en sympatisk innfallsvinkel, og etter min modell kommer dette inn i terapiarbeidet som utføres i fengselet. For i tillegg til fengselsstraff bør de få oppfølging fra psykolog og andre som kan forsøke å få dem til å forstå konsekvenser av det de har gjort, i tillegg til at de kan få hjelp til å løse sine egne vansker. Men sympati skal ikke frikjenne tiltalte for straff. Det gir en forklaring, men ikke en unnskyldning. Og her snakker jeg selvsagt om de overgriperne som ikke er mentalt tilbakestående og ikke aner hva de har gjort. Men det er en stor forskjell på det å være mentalt tilbakestående og det å være ødelagt av dårlige oppvekstvilkår. Førstnevnte er medfødt og trenger ikke ha noe med oppvekstvilkår å gjøre.

Utstøtelse fra samfunnet og hevn over samfunnet, som kan være motiv bak en voldtekt, fjerner ikke en normal rasjonalitet. Og mennesker som mangler empatiske evner er uhyre sjeldent. Dette må påvises av en psykolog i en eventuell rettssak, og etter mitt skjønn skal ikke tiltalte frikjennes av den grunn. Grunnen til dette er prinsippet “du burde vite bedre”. Visshet skal overgå følelser eller mangel på følelser. De fleste som voldtar har selv blitt mishandlet – derav har de mulighet til å innleve seg i offerets påførte skade. Psykiske årsaker er ikke synonymt med lavere rasjonalitet, derfor kan ikke voldtektsovergripere frikjennes. Mennesker skal behandles som mennesker uansett hva de gjør, men det betyr ikke at vi skal oppheve fengselsstraff. Norsk fengselsstraff er ikke inhumane omgivelser, og dermed er ikke fengselsstraff en “hevn”, men en isolering og et lærested.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende