Hva er livet?

Hvordan kan liv defineres, og hvilke syn er det på hvordan livet oppsto?

Det er hovedsaklig tre syn på livets tilblivelse:

1. Evolusjonistisk tenkning tilsier at livet oppstår av seg selv uten en begynnelse. Livet avler livet ved at dyr avler andre dyr. Det er ingenting som styrer eller kontrollerer livet etter en plan. Livet har oppstått tilfeldig og uten en hensikt fordi Jorda har de betingelsene som skal til for at liv skal oppstå. Livet har blitt til gjennom en gradvis utvikling.

2. Emanasjonslære tilsier at livet er skapt og blitt til ved inngrepen av Gud. Deretter er skaperverket overlatt til seg selv (jf deismen). Livet blir programmert etter en plan og en hensikt, men kontrollerer og skaper seg selv. “La jorden fremtrede…”

3. Kreasjonisme tilsier at livet er blitt til av Gud, men at Gud fortsatt griper inn i skapelsesverket, og opprettholder det. Gud griper inn i historien (jf inkarnasjonen i Jesus). Alt er blitt til av Gud, og det er Gud som skaper det som stadig blir til. Alt liv har blitt til plutselig, og opprinnelig av ingenting (creatio ex nihilo) jf Rom 4,17. I skapelsesberetningen er Evas opprinnelige, hebraiske navn Rava, som betyr liv.

Er livet kun biologiske prosesser og kjemiske stoffer i samarbeid?

Innenfor biologien er det vanlig å definere følgende karakteristikker for definisjonen av liv: det foregår metabolisme (stoffskifte), det foregår evolusjon, individet utviklet, individet har evne til å respondere på ytre stimuli, og individet har tilrettelagt evne til formering. Men dette er bare en biologisk definisjon. Og et naturalistisk perspektiv trenger ikke få tilfredsstilt noe mer enn en slik definisjon. Men etter mitt skjønn er ikke en biologisk definisjon en fullstendig definisjon på hva livet er.

Er livet en gave? Eller er livet en dom?

En filosofisk definisjon vil være litt mer komplisert. Kan livet sies å være 1) En gave? eller 2) En dom? I en religiøs (kristen) forståelse er livet en gave fra Gud. Livet er hellig og ukrenkelig, og det er bare Gud som skal styre livet. Derfor har ikke mennesker rett til å heve seg over liv og død. Grunnen til at livet kan sees som en dom, er at livet ikke er selvvalgt. Mennesket er tvunget til å eksistere, og er fanget inn i tilværelsen, gjennom en prosess som er svært krevende og vond å avslutte. Etter et kristent perspektiv er livet en dom fordi de første menneskene ble dømt til å leve utenfor Eden, og dermed utenfor Gud. Mennesket er dømt til å leve i synd. Er døden en befrielse fra denne dommen? Kanskje ligger det i menneskets overlevelsesinstinkt et svik for troen, en frykt for at døden ikke er en befrielse, men tvert imot verre enn livet?

Det som kan sies med sikkerhet, er imidlertid at liv er det motsatte av død. Det vil si at livet er midlertidig – i det minste på det stedet vi kjenner til. Er døden også en gave? Eller er døden selve Dommen? Jean Paul Sartre sa: å leve er å lide. Bandet Mortal Love sier det slik: living is just a slow way to die.

Synet på livet som en gave må tilpasses både religiøse syn og ulike persepsjoner. Livet som gave kan generelt gå ut på livets funksjonelle innhold – hva man benytter livet til. Men om livet i seg selv er en gave, er et annet spørsmål. Og livet kan bare sies å være en gave dersom det eksisterer noen som gir deg gaven. Det er du som er mottakeren, men for at det du mottar skal kalles en gave, må det være en tilsender som gir den, uten et bytte. Denne tilsenderen kan vanskelig sies å være foreldrene. Foreldrene er snarere en “lokalisering” av der livet blir til, men det er ikke der selve fundamentet for liv ligger. Fordi da trengs det stamforeldre som har startet kjeden, og de må ha mottatt en evne til formering. Denne evnen er også kanskje en gave, men den gaven har jo også en tilsender. Tilsenderen er dermed enten Gud eller Naturen (som på finurlig vis har avlet dette frem selv uten en plan eller oppskrift). Menneskets hensikt med forplantning er ikke å gi andre mennesker livet som gaver. For det er bare Gud som kan skape noe ut fra intet (bara). Å definere livet som en gave faller bare på den enkeltes selvvurdering av livet.

Nietzsche sier at selve grunnsteinen som kontrollerer mennesket, er viljen. Jeg sier heller at det er følelsen, og ikke viljen som kontrollerer mennesket. For det er følelser som forutsetter viljen. Det er heller ikke begjær som styrer mennesket, for begjæret er ikke synonymt med følelsen. Det er gjennom følelser, tanker, erfaringer og opplevelser at mennesket fyller livet med funksjonelt innhold – og derfra også substansielt innhold.

Er livet å være ved bevissthet?

Dersom livet kun eksisterer i vår bevissthet, dvs våre hjerner, må man kanskje ta i betraktning Rènè Descartes filosofiske innfallsvinkel med sjel/legeme og den ytre verden. Vår personlighet ligger både i arvestoffet og i vår selvbevissthet og virkelighetsoppfattelse. Jeg tror likevel det eksisterer en menneskelig essens, dvs universelle egenskaper og tankesett. Og det å inneha selvbevissthet og bevissthet generelt er ikke et kriterium for å eksistere.

Der er også de som mener at livet er totalt uten mening og hensikt, og at der ikke finnes noe eksakt innhold. Dette faller også på egen selvvurdering, men det forklarer fint lite hva livet er. Livet er altså et utrolig komplekst fenomen som er uhyre vanskelig å definere. Det er vanskelig å både tidfeste og stedfeste livet. Livet er både observerbart og uobserverbart, rasjonelt og irrasjonelt, stort og smått, tenkende og ikke-tenkende, selvbevisst og ikke -selvbevisst, kommuniserende og ikke- kommuniserende. Men det som definitivt karakteriserer livet, er at alt liv er avhengig. Da tenker jeg på både andre liv, fysikalske betingelser i universet, naturlover etc. Og det kan synes at alt liv forutsetter et eget individ. Det vil si at ethvert liv er selvstendig eksisterende, samtidig avhengig (men arrester meg hvis jeg tar feil her).

Det er merkelig at begrepet liv er et så selvsagt brukt begrep i dagligtalen, men når det kommer til begrepsdefinisjon i vitenskapelig metode, blir det uhyre vanskelig. Særlig fordi definisjonen må ta hensyn til biologi, filosofi, religion, mikrokosmos og makrokosmos. Kanskje har noen andre tanker om hva livet kan defineres som?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

4 kommentarer

  1. Shinemyrtle

    september 25, 2009 at 9:50 am

    uhyre interressant aa lese, mye aa tenke paa :)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Sonate

    september 28, 2009 at 1:10 am

    takk :)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. Chopin

    april 29, 2010 at 7:17 pm

    Flott! Hvilke kilder har du brukt?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  4. Lars Finsen

    desember 9, 2011 at 2:49 am

    Mitt utgangspunkt er at livet er det viktigste av alt, dermed er jeg vel en slags biist eller hva man kan kalle det.

    Jeg synes biologiene har en tendens til å definere livet for snevert. Det kan tenkes liv uten arvestoff, evolusjon, formering, individualitet, til og med uten respons på ytre stimuli. Men det må i det minste være en prosess som er i stand til å opprettholde seg sjøl. Det vil si at jeg i utgangspunktet ikke vil utelukke ikke-biologiske sjøloppholdende prosesser fra livsbetegnelsen, for eksempel maskiner eller stjerner og andre ting med ei aktiv evne til å motstå ødeleggelse. De aller enkleste biologiske organismene er heller ikke stort annet enn små maskiner.

    Det at vi har utvikla evnen til å oppfatte ytre stimuli er noe som gjør det litt mer gøy å leve enn det ville vært ellers, for ikke å snakke om å reagere på dem. Alle biologiske organismer har dette, fordi de ville ikke fungert uten. Vi må nok derfor sette det som betingelse for at vi skal kalle et en biologisk organisme, det som vi vanligvis kaller liv. Det henger sammen med den første definisjonen fordi organismene trenger ting fra det ytre for å kunne opprettholde livet.

    Åndsevner finnes også hos mange organismer, kanskje alle. Iallfall er de åpenbare hos oss sjøl og dem som er nærmest beslekta med oss. Antakelig trengs det et nervesystem for å ha det, men det er ikke sikkert. Bakterier og mange andre enkle organismer har ikke nervesystem, men de har arvestoff som gir dem en trang til å følge visse oppførselsmønstre, som å formere seg, søke næring, unngå farer og sånt. Hvordan opplever de det når denne trangen setter inn? Ikke slik som oss, langt i fra, men det spørs om ikke også de aller enkleste livsformene kan sies å ha et sjeleliv.

    Den sterkeste, eller vanligvis sterkeste trangen, er å opprettholde livet, dette er prioritet nr. 1 for alle livsformer. Det er ikke alltid de ser individuelt på det, og det forekommer at individet ofrer seg eller ofres for at arten eller ætta skal overleve, det ser vi jo til og med hos mennesker. Derfor blir det ganske meningsløst å spørre om livet er en dom eller en gave, siden alle livsformer åpenbart regner det som en gave. Riktignok vil individer som plages mye av alderdom, smerter, sjukdom eller liknende ofte komme til en annen konklusjon, det ser vi også hos mennesker, og disse individene vil gjerne søke døden hvis de ikke har noe annet enn sitt eget liv å leve for.

    Er det så noen mening i alt dette? Ja, det går jo utvetydig fram. Meninga med livet er å opprettholde og bevare livet. Ingen andre kloder vi kjenner til har liv, for alt vi veit er det kanskje en helt unik gave for kloden vår. Derfor må den første prioriteten vår være å ta vare på det og på det miljøet som denne uendelig(?) gavmilde planeten vår har skjemt oss bort med. Annet svar har jeg ikke.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00