Gull og fanteri

Den ene hamsteren min, Samson, fikk en alvorlig infeksjon i endetarmen, og kunne ikke fordøye eller gi fra seg på normalt vis. Jeg ringte dyrlegen med det samme, og fikk beskjed om å komme tilbake neste dag. Da jeg ankom dyrlegen, sa han at hamsteren ikke kunne helbredes, og at den deretter burde avlives. Hamsteren kunne imidlertid bli helbredet ved akutt behandling dersom den ble behandlet med èn gang. Men som jo nå allerede var for sent. Hvor alvorlig må en sykdom være for at dyret skal få akutt behandling? Tydeligvis kan man ikke ringe 113 ved dyr i nød.

Dyrlegen mente avliving ville være det beste, siden Samson nå ikke kunne spise mat, og derfor ville dø av sult og dehydrering. Slik dyrlegen presenterte det, hørtes dette fælt ut. Jeg var usikker. Var det rett å ta andres skjebne i egne hender på den måten? Hvilken rett har mennesket til å være herre over liv og død? Hadde hamsteren levd i sitt opprinnelige habitat, ville den selvsagt dødd naturlig av næringsmangel, uten at noen dyrlege hadde verken helbredet den eller drept den. Jeg tenkte også over to tekster jeg hadde lest om hvorvidt avliving av kjæledyr virkelig er moralsk korrekt (Heidis erkjennelser): http://www.erkjennelser.com/?p=89

Hensikten med avliving ville være å skåne dyret for å lide en langsom og smertefull død. Men lider egentlig dyr(et) under dødsleiet? For døden er ikke noe som plutselig inntreffer, døden er en prosess. Under denne prosessen slås sakte, men sikkert nervesystemet av. Hjernen og dermed bevisstheten og signalene til nervene er mindre og mindre aktive, og dermed også dyrets eller menneskets evne til å kjenne og registrere smerte. På utsiden kan det se ut som om dyret blir svakere og svakere fordi det lider. Men i realiteten kan det hende at dødsprosessen tvert imot er en befrielse, som ikke bør avbrytes eller forskyndes? Mennesker som har erfart nær-døden-opplevelser (hvor de har vært klinisk døde), forteller nemlig om denne prosessen som en behagelig, og ikke en smertefull opplevelse.

Der og da hos dyrlegen var jeg usikker. Men jeg valgte å høre på den kompetente autoriteten – i dette tilfellet dyrlegen. Han stakk en sprøyte i begge sidene på Samson, som bestod i narkosemiddel. Jeg tok Samson i hånden og måtte gråte noen tårer. Jeg satte den på bordet. Han gikk sakte rundt på bordet, laget en liten lyd og falt på siden med øynene åpne. Så tok dyrlegen det siste stikket.

Jeg gikk til resepsjonen og skulle betale. Fantastiske 500 kr gikk til å avlive et stakkarslig lite dyr. Dyrlegen spurte om jeg ville ha kvitteringen. Nesten barbarisk følte jeg det, å forlate dyreklinikken med et mistet kjæledyr og en kvittering i hånda hvor det stod: “takk for besøket, velkommen tilbake”. Et menneske ville aldri blitt tatt imot til et sykehus et døgn etter en dødelig infeksjon, og blitt tatt livet av, hvor pårørende sitter igjen med en regning. Dette sier litt om hva slags status dyr egentlig har i samfunnet vårt. Dyr er objekter i det norske rettssystemet. Istedet for at staten betaler sine skatteinntekter til dyrleger, dyrepoliti og dyreinstitusjoner, må dyreeiere selv sitte med ansvaret for et dyr og sørge for at det får medisinsk behandling. Dette kan, og har vist oss, føre til mange ulykkelige og grusomme skjebner for et dyr, hvor eieren enten er inkompetent, ufølsom eller bare lite opptatt av dyret de har valgt seg. Hadde jeg f. eks ikke hatt 500 kr, hadde jo Samsom sultet til døde, ikke blitt tatt hånd om av Staten. Likevel er det jo slik samfunnet har lagt opp behandlingen av dyr. Burde dyr og behandling av dyr blitt kollektivt trygdet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

You turn on your tellie

and you see those thin people

Your mind says: turn it off

so you do

You open your magazine

and you see those perfect people

Your mind says: take it away

so you do

You walk down the street

with your skinny, little friend

Your mind says: look at yourself

so you do

You’re becoming fanatic

and your mother tells you to stop

Your mind says the same

but you won’t.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er flere feilkilder ved naturvitenskapelig forskning, som jeg her ønsker å påpeke. Naturfagene benytter seg som kjent av modellbruk for å forklare, forstå og tolke naturens mekanismer. I læreplanen for naturfag grunnkurs i videregående skole etter R94 kommer de generelle sidene ved bruk av modeller klart frem:

“Naturvitenskapelige teorier og modeller er menneskers forsøk på å gi en grunnleggende beskrivelse av en komplisert verden. Det er viktig å få fram det dynamiske i vitenskapens modeller og forestillinger. Ved å legge vekt på dette kan undervisningen bidra til å fjerne det autoritære og statiske bildet av naturvitenskapen som mange har” (KUF 93: 273).

Denne uttalelsen er et sjeldent syn i en bok fra en videregående skole, hvor fokus på indisium, uenighet og usikkerhet omkring en teori er sjelden vare. I bøker fra grunnskolen spesielt er det lite fokus på det dynamiske og relative, og det er et lite skille mellom det som blir presentert som faktum og det som blir presentert som teori. Vitenskapelig læring, feilkilder og kildebruk er ikke dagligvare i skolen før universitetsnivået, hvor man i tillegg har mulighet til å bidra til selv å påvirke vitenskapen. Før dette nivået blir man satt til å fores med “vitenskapelige faktum” som samfunnet sier seg enig i. Elevene utfordres ikke til å være kritiske og til å tenke selv.

Eventyrfortelling eller ekte naturvitenskapelig forskning?

Naturvitenskap er avhengig av modellbruk for å kunne illustrere sine teorier. Det er flere feilkilder ved modellbruk. Merete Hannisdal og Vivi Ringnes skriver:

“En modell brukes til å representere eller simulere en virkelighet. Modellen er alltid en forenkling av virkeligheten eller originalen, og den belyser bare ett eller et par forhold ved virkeligheten [...] Deres private modeller avviker fra de naturvitenskapelige modellene [...] Modeller er menneskeskapte konstruksjoner. De er aldri selve virkeligheten. Det er ulike grader av likhet eller overensstemmelse mellom en modell og originalen den skal representere”. (Modeller og modellbruk i naturfagene, kap 10)

Naturvitenskap har i dag en svært høy samfunnsstatus, i den form at naturvitenskap ofte benyttes som synonym med “vitenskap”. Man glemmer at samfunnsfag er vitenskapelige. Arne Redse skriver:

“Egentlig er ingen vitenskap helt nøytral i forhold til grunnleggende normer og ikke- bevisbare forutsetninger, det vi kaller “basisantakelser”. Å være absolutt forutsetningsløs er ikke mulig. Ikke engang naturvitenskapelige teorier kan bevises eller motbevises på et absolutt forutsetningsløst grunnlag. En må i det minste operere med visse basisantakelser som en må gå ut fra som selvinnlysende, men som ikke er bevisbare [aksiomer]. [...] Det må dessuten være et krav til all vitenskap at de elementer av virkelighetsforståelse en presenterer, må kunne gi rom for tolkning av alle våre erfaringer [...] Troverdig naturvitenskap kjennetegnes av at den ikke legger bestemte basisantakelser vedrørende en eventuell ikke- observar virkelighet til grunn blant sine forutsetninger. Verken en tro på at en gud finnes, eller en tro på at en gud ikke finnes kan legges til grunn i naturvitenskapen”.

Den første feilkilden ved naturvitenskapelig forskning blir altså faren for at forskeren legger sine subjektive forutsetninger til grunn for resultatet på forsøket. Et eksempel på dette er “piltdownmannen”.

Den andre feilkilden er at naturvitenskap kun kan si noe om det observerbare, fysiske og materielle ved universet. Dens resultater er kun basert på måling fra måleapparater. Måling med C4- metoden er et eksempel på en målemetode som har feilkilder ved at den forutsetter et konstant grunnlag. Den gir ikke like stabile resultater med hensyn til endringer i klima. Naturvitenskap kan aldri måle eventuelle åndelige/ transcendente virkeligheter og fenomener, noe som betyr at den aldri kan foreta seg utallelser i den sammenheng.

Redse skriver:

“Påstår en at det materielle er hele virkeligehten, som naturalismen gjør, er dette ikke en naturvitenskapelig påstand, men en trospåstand fra et livssynsståsted [...] en kan derfor ikke på naturvitenskapelige grunnlag si om en eventuell utvikling har foregått tilfeldig eller ikke [...] forsøker en å bruke utvklingsteorien som et middel til å forklare livets eksistens på en måte som ikke gir rom for Gud, kommer en ikke bare i strid med Bibelen, men en kommer også i skade for å utgi en bestemt tro som naturvitenskap, og kommer således i konflikt med naturvitenskapen krav til etterprøvbarhet på naturvitenskapelige premisser”.

Professor i fysikk Howard J.van Till forklarer grensene for naturvitenskapen slik:

“Med fare for å overforenkle, kan vi si at alle spørsmål som ligger innenfor naturvitenskapens område enkelt kan plasseres i tre hovedkategorier: fysiske gjenstander, fysiske tings egenskaper og utviklingshistorie… Men det fysiske Universet er ikke alt som er til. Virkeligheten består av mer enn bare det fysiske. Ved siden av den fysiske verden, eksisterer det “verdener” av vesener, abstrakte ideer, begreper som skjønnhet og sannhet, menneskelige følelser som kjærlighet og frykt, og moralske prinsipper som godhet og rettferddighet. Når det gjelder mennesker i sin helhet, må nok vitenskapsmennene ta i bruk elementer fra ikke- materielle “verdener” i sine personlige forsøk på å forstå meningen med det fysiske universet. Men disse elementene er ikke i seg selv målet for den naturvitenskapelige forskning… Vitenskapen er for eksempel ute av stand til å si noe om den fysiske verdens forhold til en guddommelig skaper. slike spørsmål rundt universets forhold og forbindelse til Gud, må stilles til andre enn naturvitenskapen”.

Videre oppsummerer Till to punkter som er utenfor naturvitenskapens område:

“Selv om naturvitenskapen kan utforske formasjoner og utvikling av forskjellige strukturer i den fysiske verdenen på en fruktbar måte, er den ute av stand til å behandle den egentlige opprinnelsen og opphavet til verdens eksistens”, og “Selv om vitenskapen kan utforske hvordan det fysiske universet oppfører seg på en fruktbar måte, er den ute av stand til å gi klare svar på fundamentale spørsmål om hvordan dette styres”.

Naturvitenskapen kan bare måle, og dermed si noe om, gjentatte hendelser. Engangshendelser er ikke etterprøvbare, og kan derfor ikke bli vurdert opp mot et standpunkt. En vitenskapelig teori kan bli godtatt uten å verifisert eller falsifisert, men den må kunne være falsifiserbar. Her er det nødvendig å gjengi noen sentrale begreper innen naturvitenskapen (Anne Kalvig, Universitetet i Stavanger):

Empiri = materialet vi studerer, basert på erfaring av bekreftelser.

Aksiom = udiskutert læresetning med et gitt utgangspunkt.

A priori = (det samme) -før en erkjennelse, erfaring eller bekreftelse.

Indisium = et sterkt argument som kan bekrefte og gyldiggjøre en teori. Indisium er det samme som “bevis”, som det blir kalt på folkemunne, til tross for at beviser er absolutte, noe indisium aldri er.

Alle naturvitenskapelige resultater må tolkes. Dette innebærer en sannsynlighet for å tolke feil. Igjen er det en sjanse for at den som tolker legger egne subjektive forutsetninger til grunn for tolkningen.

Professor Peder A. Tyvand, forklarer at “Det  hender at naturvitenskapen må slå seg til ro og avfinne seg å leve med ulike teorier side om side. Dette gjelder bølge-partikkel-dualismen for lyset [...] De mest robuste og troverdige teoriene er altså de som legger forholdene til rette for å lage falsifikajonsprogrammer”. (Darwin 200 år – en festbrems).

I følge Tyvand er det tre typer vitenskap: vitenskap som klargjør ting, vitenskap som fordunkler ting og vitenskap som bortforklarer ting. Han mener at mennesker i dag ofte ikke klarer å se forskjell på disse tre typene vitenskapene fordi de alle tre gjemmer seg bak det upresise ordet “forklaring”. Empiri, som naturvitenskapen benytter for sin forskning, forutsetter gjentatte hendelser, men empiri har også feilkilder:

“Empiriske bevis kan bare bygges ved at man gjentatte ganger prøver, men mislykkes i å falsifisere en naturlov. Logikk kan brukes til å undersøke konsistensen i en formulert naturlov. Men logikk kan aldri brukes som erstatning for empiri. Empiriske bevis er derfor aldri absolutt garantert gyldige, slik vi liker å tenke at matematiske bevis er. Vi har ingen logisk garanti for at en etablert og presist formulert naturlov vil forbli gjeldende i vårt neste eksperiment. Menneskelig sett har vi bare vår vane å støtte oss på, når vi satser på at naturloven virker akkurat som før, også den neste gang vi tester den. Og vanen vår er beviselig ingen logiker”.

Den berømte biologen A. E. Wilder smith forteller i sitt foredrag naturvitenkapen grunnlag og begrensning:

“Vil du at jeg skal tro at alle ord, historier og informasjoner i ei bok ble skrevet av boka selv, da går du for langt. Tror du at informasjonen som er lagret i et system, har oppstått i selve systemet, da har du i virkeligheten fått et sirkelbevis”.

Her er foredraget: http://www.origonorge.no/files/documents/Naturvitenskapens%20begrensning.pdf

Til slutt vil jeg trekke inn Gilhus og Mikaelsson, som skriver at teorier blir kritisert når de griper tilbake til hendelser i den menneskelige urtid, hendelser som det ikke fins noe direkte kildebelegg for. De peker på at slike teorier vanskelig verken kan bevises eller motbevises. Man kan argumentere for dem eller mot dem, men den tidsepoken disse teoriene henviser til – urtid eller steinalderen – har egentlig ikke gitt oss et kildemateriale som kan begrunne hverken det ene eller andre standpunkt. Brukes slike teorier, vil de stort sett være selvbekreftende. (Nytt Blikk på Religion, 2008).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jazz og chillout-musikk er genialt for bakgrunnsmusikk eller til å høre på mens man f.eks soler seg om sommeren. Mine favoritter er:

Variations – Andrew Lloyd Webber

Jan Garbarek – Molde Canticle part one

Enya – Boadicea

The Verve Pipe – Bitter Sweet Symphony

Jan Johansson – Viså Från Utanmyra

Zero 7 – Destiny

Basement Jaxx – Wheres Your Head At

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1. Innledning

Hva er det som karakteriserer synet på mennesket innenfor nyreligiøse bevegelser? I hvilket paradigme tilhører dette menneskesynet? For å kunne svare på denne oppgaven, er det nødvendig å definere begrepet menneskesyn, og begrepet nyreligiøsitet. Det å definere nyreligiøsitet kan være en vanskelig oppgave, ettersom det å definere religion er problematisk.1 For å kunne definere nyreligiøsitet, viser jeg til noen sentrale forfattere og foredragsholdere som analyserer nyreligiøsitet innenfra. Videre vil jeg gi to eksempler på nyreligiøse retninger som jeg tar utgangspunkt i for å besvare oppgaven. Her skal jeg definere begrepet menneskesyn, og trekke dette inn i de to nyreligiøse bevegelsene, og eventuelt sammenlikne deres ulike menneskesyn.

2.1 Nyreligiøsitet som fagemne innenfor religionssystematikken
Det som ligger i selve ordet nyreligiøsitet kan sies å definere begrepets innhold på en naturlig måte. Likevel er det nødvendig å presisere dette innholdet gjennom en utvidet definisjon. Førsteamanuensis og forfatter Arild Romarheim kaller nyreligiøsitet en betegnelse over (i hovedsak) nye religioner og nye religiøse trender i Vesten, som oftest sett har et eldre grunnlag fra andre verdensdeler. 2 En slik definisjon sier egentlig mer om tilslutningen til bevegelsen, snarere enn hva selve den nyreligiøse bevegelsen inneholder. Medium og forfatter Marion Jeans Dampier sier:

”Den spiritistiske bevegelsen er ikke basert på tro, men på en filosofi, hvor nøkkelen til forståelse av alt som vedrører menneskets spirituelle natur, fins. Vi søker uavlatelig etter sannheten i alle livets forhold. ”3

Spiritisme er definitivt en del av det man kaller nyreligiøsitet, til tross for at Dampier eksplisitt hevder at spiritismen er en livsfilosofi. 4 Det kan også diskuteres derfra om Dampier har rett når hun påstår at en slik nyreligiøs bevegelse ikke er basert på tro. I så måte forsøker Dampier å forflytte nyreligiøse bevegelser fra religionen og over til filosofien. Det å søke etter sannhet kan på mange måter sies å være kjernen i religion – men også i filosofi – noe som også astrolog og arrangør for alternativmessene i Stavanger, Christian Paaske bekrefter. Paaske kaller dette for ”dynamisk religion” – der drivkraften i religionen er å søke sannhet, ikke trygghet eller fellesskap. Religion er bare en av flere metoder å søke etter sannhet på. 5 Religionsforskere Geir Uldal og Geir Winje skriver:

”1980 – årenes New Age- bevegelse kan forstås som et storsilt forsøk på å danne et frihetlig alternativt nettverk der ulike ideer og praksiser skulle eksistere side om side og berike hverandre”.6
Denne betegnelsen av nyreligiøsitet (new age) kan sies å være dels reduksjonistisk, da den presenterer alternative bevegelser fra sin funksjonelle side, snarere enn fra sin substansielle side. Det fruktbare man imidlertid kan forstå av deres definisjon, er hvordan nyreligiøse bevegelser kan sies å være synkretiske – det vil si hvordan mennesket har frihet til å plukke og velge fra flere religioner til å forme sin egen ”blandingsreligion”. 7 Dette er kanskje et viktig kjennetegn ved nyreligiøse bevegelsers menneskesyn? Man hevder ikke, som mange av verdensreligionene gjør, at deres vei er den eneste rette. Poenget med en religiøs tro blir å finne sin egen vei gjennom å søke i flere religioner og religiøse bevegelser. 8

2.2 Menneskesyn og nyreligiøsitet
Menneskesyn

Menneskesyn er et begrep innenfor mange fagområder, gjerne spesielt filosofiske, psykologiske, (sosial) antropologiske og religionsvitenskapelige fag. Antropologi er læren om mennesket. 9Jeg synes dette er en passende definisjon på begrepet: menneskesyn er en lære om hvordan ulike kulturer, tankesett og tidsepoker betrakter mennesket når det gjelder verdi, likheter og ulikheter, opphav/ tilblivelse og virkemåte. Menneskesyn betrakter hvilken plass mennesket har i universet, og hvilken innflytelse mennesket utøver på sine omgivelser. Teolog Arne Redse skriver:

”Menneskesynet er et grunnleggende element i enhver religion og ethvert livssyn […] Hvilket menneskesyn en har, får direkte følger for hvilke verdier en vil legge til grunn og hvilke moralske normer en vil arbeide for […] Et livssyns menneskesyn har nær sammenheng med virkelighetsforståelsen livssynet inkluderer”.10

Gudinne – og heksebevegelsen og dets menneskesyn
De to nyreligiøse bevegelsene jeg har tenkt å studere i denne oppgaven, er den moderne satanismen, såkalt La Vey- satanisme, samt den feministiske gudinne/heksebevegelsen. På grunn av alternativbevegelsens mange påvirkningsfaktorer, er det kanskje utydelige skiller mellom de ulike retningene innenfor de ulike feltene i nyreligiøse bevegelser. Winje sier imidlertid at Wicca og beslektede retninger går under betegnelsen ”gudinnebevegelsen”. 11 Dette er en egen religion som tar del i det større alternative nettverket, hvor man har fokus på en slags dualisme mellom femininitet og maskulinitet, selv om den feminine gudinne står mest sentralt.12 På den måten kan det være mange kvinner som kan gjenspeile seg i Gudinnen. Man kan si at Gudinnebevegelsen er et nytt trossystem som springer ut av en eldre, førkristen heksebevegelse, bestående av ”kloke koner”. Et karaktertrekk ved Gudinnebevegelsens menneskesyn er altså fokus på det feminine ved mennesket, i sammenheng med en større harmonisk helhet av begge kjønn.
En grunn til at mange nyreligiøse bevegelser har fokus på det feminine mennesket, kan skyldes dens oppblomstring samtidig med kvinnebevegelsen. Særlig har den ”feministiske” organisasjonen Teosofisk Samfunn, som ble stiftet i 1875, hatt innflytelse på nyreligiøse bevegelser.13 Religionsforskerne Gilhus og Mikaelsson skriver:

”Vår tids alternative spiritualitet har noen av sine viktigste røtter i denne bevegelsen. Teosofien inspirerte en rekke fremtredende feminister på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900- tallet, og har dermed også en bredere historisk betydning” 14

Av dette kan vi altså forstå av nyreligiøse organisasjoners menneskesyn at det går hånd i hånd med feministenes mål om likestilling. Feministorganisasjonene er politiske, ikke religiøse, mens mange nyreligiøse bevegelser bringer likestillingen opp til et åndelig nivå; nemlig femina religiousis, Gudinnen, og den kloke konen 15. Et forsøk på å gjenoppta kvinnens tapte stilling i Universet blir å skape ny universell harmoni.
Ut fra Redse’s forståelse av begrepet ”menneskesyn” har Gudinnebevegelsen også en morallære: hovedregelen er ”gjør som du vil, så lenge du ikke skader noen”. Denne regelen er en erstatning for kristendommens gylne regel, som inngår i et mer moderne tankesett: tanken om menneskets individuelle frihet. Svært mange innenfor Hekse- og gudinnebevegelsene er alenepraktiserende eller i små covens, altså ikke i et større organisert fellesskap. 16Dette kan kanskje ha utviklet seg i takt med samtidens syn på religion som en privatsak?
Et annet viktig trekk ved Gudinnebevegelsens menneskesyn, er synet på menneskets forhold til naturen. Disse bevegelsene er naturreligioner, hvor dyrkelse av naturen og mennesket som et naturprodukt er sentralt både i religionenes lære og ritualer. 17Særlig har dette blitt forsterket av ritualene Wiccas grunnlegger Gerald Gardner innførte på midten av 50- tallet; nemlig praksisen av å utføre ritualer nakne, som et symbol på spirituell frihet og kontakt med naturens åndelige side. 18 Her er vi altså tilbake til Redse’s forståelse av menneskesyn innenfor livssynets virkelighetssyn. Innenfor mange nyreligiøse og paganistiske bevegelser og religioner har man et panteistisk verdenssyn: Kosmos er et guddommelig skaperverk, hvor de guddommelige, upersonlige kreftene fortsatt er i sitt skaperverk, og ikke transcendent borte fra det (jf kristent menneskesyn). Gudene er ikke atskilt fra det skapte, gudene er i det skapte; ergo er naturen og menneskene som gudskapte hellige og guddommelige.19 Dette synet opphøyer naturen, men setter menneskets verdi på lik linje med alt det andre skapte. Man kan kanskje si at Gudinne/ hekse- bevegelsene har et positivt menneskesyn?

La Vey – satanismen og dets menneskesyn
LaVey- satanismen, grunnlagt av Anton La Vey i 1966, kjennetegnes ved at Satan står i sentrum. 20 Geir Winje forklarer videre at Satan her ikke er referert til som en person, men som et prinsipp; en side ved mennesket. La Veys ni ledd som definerer Satan, er ment å skulle gi forklaringer på menneskets naturlige trekk; instinktene som fører menneskets miljø tilbake til dyrene. Mennesket er ifølge ledd nummer sju et ” vanlig dyr – bedre eller verre enn andre dyr – som på grunn av sine evner og muligheter er blitt det mest fordervede av alle dyr.21Dette menneskesynet kan dermed sammenliknes med det naturalistiske eller humanistiske menneskesynet, som ikke opphøyer mennesket til det guddommelige, men som ”senker” menneskets verdi til noe patetisk og destruktivt, sammenbundet med dyrs natur. 22
Men i motsetning til humanismen og naturalismen, er menneskets reelle side i La Vey’s satanisme også det ideelle. La Vey forfekter et syn hvor mennesket ikke skal gjennom moralske lover og komplekse sanksjon- og straffesystemer, men tvert imot gjøre akkurat hva det ønsker.23 La Veys syn på mennesket som et fritt og selvstendig individ trekkes i yttergrensene. Denne type satanisme kan sies å inneha svært moderne trekk, både når det gjelder synet på det individuelle mennesket, frigjørelse (i dette tilfellet av mørke krefter)og uforpliktende holdninger til medmennesker og omgivelser. 24Fokuset ligger på å fremme menneskets egoisme og dyrke dette. I kristen troslære ville dette kanskje blitt kalt å dyrke mennesket som synder. Kanskje aner vi et paradigmeskifte når det gjelder overgangen fra tidligere religioner til nye religioner, som f. eks overgangen fra forpliktelse til uforpliktelse, kollektivisme til individualisme og idealisme til realisme. Mennesket trenger ikke lenger jobbe for å bli et ”overmenneske”, men kan være akkurat slik det er.
Satanismen har ikke det samme skillet mellom menn og kvinner i sitt menneskesyn; men anser på mange måter mennesker som en homogen gruppe. Det er samtidig verdt å merke seg kontrasten mellom Gudinnebevegelsens positive menneskesyn og satanismens negative menneskesyn. Gudinnebevegelsen stammer fra en førkristen, mytisk religion, og har kanskje derfor er mer gammeldags syn på mennesket, til forskjell fra La Vey satanismen?

3. Konklusjon
Jeg har studert hvilke kjennetegn som kan definere begrepet nyreligiøsitet, og i hvilken grad dette kan knyttes til ulike menneskesyn. Jeg har trukket frem Gudinne – og heksebevegelsen og La Vey – satanismen som eksempler på nyreligiøse bevegelser. Ut fra dette har jeg funnet at disse to bevegelsene har to ulike menneskesyn både når det gjelder verdi, virkemåte, forhold til omgivelsene, for ikke å snakke om menneskets plass i Universet.

4. Litteraturliste
1. Gilhus, Ingvild Sælid m.fl. Nytt blikk på religion, Studiet av religion i dag, Pax Forlag, 2001: 16
2. http://www.snl.no/nyreligi%C3%B8sitet nedlastet 24.11.09
3. Jeans – Dampier, Marion. Mellom to verdener, Sanser forlag, 2007: 181
4. Jeans – Dampier, Marion. Mellom to verdener, Sanser forlag, 2007: 8
5. Foredrag ved Universitetet i Stavanger, Paaske 19.11.09
6. Winje, Geir m. fl. Hekser og Healere – religion og spiritualitet i det moderne, HøyskoleForlaget, 2007: 103
7. http://www.seeto.no/gem/servlet/getGemObject?id=10856 nedlastet 24.11.09
8. Foredrag ved Universitetet i Stavanger, Paaske 19.11.09
9. http://www.snl.no/antropologi
10. Redse, Arne. Mennesket i Guds verden – en kristen troslære, Lunde Forlag. 2007: 116
11. http://www.krlnett.no/art/index.php?vis=33&nid=1 nedlastet 24.11.09
12. Streeter, Michael. Witchcraft: a secret history. Barron’s forlag. 2002:14
13. http://www.snl.no/teosofi nedlastet 26.11.09
14. Gilhus, Ingvild Sælid m.fl. Nytt blikk på religion, Studiet av religion i dag, Pax Forlag, 2001: 152
15. Kalvig, Anne. Ordet og Kjødet, Den store Gudinna og døtrene hennar, Wigestrand Forlag 2003: 58
16. Gilhus, Ingvild Sælid m. fl. Kulturens refortrylling: nyreligiøsitet i moderne samfunn. Universitetsforlaget, 2005: 28
17. Eliade, Mircea. Det hellige og det profane, Gyldendal forlag, 1969: 68
18. Streeter, Michael. Witchcraft: a secret history. Barron’s forlag. 2002: 156
19. http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9326674 nedlastet 27.11.09
20. http://www-lu.hive.no/ansatte/gw/satan-97.htm nedlastet 27.11.09
21. La Vey, The Satanic Bible, Avon Books, 1969
22. http://www-lu.hive.no/ansatte/gw/rel-etikk5.htm nedlastet 27.11.09
23. La Vey, Anton, The Satanic Bible, Avon Books, 1969
24. http://www-lu.hive.no/ansatte/gw/satan-97.htm nedlastet 27.11.09
Forsidebilde: Fra http://immersiveeducation.org/EducationGrid/Leonardo-Da-Vinci-Vitruvian-Man.png
Bilde side 3: Fra http://www.forskning.no/artikler/2007/november/1193911119.55
Bilde side 4: Fra http://www.aes-nihil.com/satan.html

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi hører musikk så og si hver dag: i bilen, i butikker, på restauranter, på tv, musikk er så og si overalt. Men hva er egentlig det vi hører?

1. Musikk er et universelt språk

Musikk er en menneskelig måte å snakke på. Er gehøret til språk det samme som gehøret til musikk – det er et språk som alle mennesker besitter på en eller annen måte, i ulik grad?

2. Musikk er symboler

Musikken er en formidler – musikken er ikke egentlig musikk, den er noe annet. Det er vår oppgave å tolke musikken, slik vi tolker et maleri.

3. Musikk er et mysterie

Et mysterie i menneskers vitenskap, et mysterie som alle forskjellige disipliner setter seg mot, og som holder deres utvikling (Lèvi Strauss)

4. Musikk er en sammensetning av flere lyder som gir et helhetlig bilde

Rent teknisk- fysisk er musikk er sammensetning av lyder som til sammen utgjør en mening,- et budskap. Mennesker som hører musikken, tolker disse lydene sammen til en helhet som danner harmoniske og stemningsfulle klanger.

5. Musikk er narrasjon, en fortelling (Stravinskij).

Musikk er bærere av myter eller historier (Frank Kermode). Musikk er en uttrykksform, på samme måte som litteratur og mote. Man benytter musikk som bruksting for å formidle følelser innenfor en bestemt situasjon. Likevel er musikk som kunst et subjekt (Heidegger).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I det religionsvitenskapelige faget etikk og fagdidaktikk ser man at Human Etisk Forbund mangler fullstendig en solid fagdidaktikk som følger av deres herming etter darwinismen. Human Etisk Forbund, som på en eller annen finurlig måte mener den er mer mer etisk og mer menneskelig enn oss andre, skyter seg selv i foten. Særlig når det gjelder mange verdispørsmål. Her er noen eksempler.

For det første er det helt bakvendt å ha en organisasjon med navnet Human som bygger på læren om at mennesket er et dyr. Her er det uløse definisjoner og begreper ute og går. Dersom mennesker kun er avanserte dyr, hvorfor skal idealet være å være noe annet enn det vi er? Hva er da vitsen med “humane” idealer? For en darwinistisk tilværelse er jo uten forpliktelser – av den simple grunnen at darwinistisk naturvitenskap er deterministisk. Her ligger etikken til side fordi den kun fokuserer på årsaksforklaringer bak virkningene, og ikke begrunnelsene. Innenfor tradisjonell etikk har man to typer bakgrunn for en handling: årsak og begrunnelse. Disse to punktene er to helt forskjellige ting – og man sier at dyr ikke handler av grunn, men kun av årsak. Ergo er alt forutbestemt; mennesket har i realiteten ingen valgfrihet. Det er biologien som styrer oss, det er samfunnet som styrer oss, det er fellesskapet som styrer oss, osv. Med andre ord kan ingen bli klandret for sine handlinger og være ansvarlige overfor handlingene, fordi de ikke er basert på en autonom etikk. Derfor går darwinistisk biologi i konflikt med Human Etisk Forbunds prinsipper – som jo bygger på darwinismen. Hele ateist- darwinismen er selvmotsigende. Du kan ikke si til et rovdyr at det ikke skal spise andre dyr, fordi deres handlinger er instinktbasert og har en årsaksforklaring. Du kan derimot si til et menneske at det ikke skal spise dyr, fordi dets handlinger er valgbasert og har en begrunnelse i tillegg til en årsaksforklaring. Derfor kan menneskelig etikk ikke sammenliknes med dyrs “etikk”.

For det andre setter Human Etisk Forbund mennesket på en plass som strider imot deres egen darwinistiske lære. Human Etisk Forbund lærer at mennesket er i sentrum, og at mennesket er målestokk for alle ting. Samtidig lærer den at mennesket er et dyr som er like mye verdt som alle andre dyr og som ikke har noe hensikt, men som bare har utviklet seg tilfeldig til å bli et komplekst og avansert vesen.

Både sosialdarwinismen og Human Etisk Forbund er etter sine røtter ikke kjønnsøytral, fordi det er forskjell på atferden til de menn og kvinner som går inn for å utbre sine gener. Dermed tillater ikke sosialdarwinismen full likestilling. Og likestilling er vel noe som moderne sekulærhumanister sier seg for?

Samtidig er Human Etisk Forbund for valgfri abort. Dette strider imot menneskerettighetene, som de benytter som de ti bud. Kvinnen skal få bestemme over sin egen kropp, samtidig som alle mennesker skal ha rett til liv. Ikke bare er det absurd for en sosialdarwinist at en kvinne fjerner et levende foster som har hennes egne gener. Men det er også i strid med fosterets interesser. Fosterets gener har jo bare denne ene sjansen. Dersom det er genene våre som styrer vårt intense behov for å spre dem videre, hvorfor er det da så mange som aborterer og “prevensjonerer” bort disse genene? Dette er jo en åpenbar konflikt: ved hjelp av fri vilje fjerner man spredningen av ens egne gener, selv om dette var den viktigste mekanismen i naturen (ifølge darwinismen), og da har man fått en sirkeltanke: da er det ikke lenger den deterministiske genflyten som avgjør, det er vår frie vilje til å benytte genene som vi selv ønsker.

Sosialdarwinismen har også et nedlatende forhold til homofili, selv om mange sekulære, ikke- religiøse nordmenn sier de er svært positive til homofile. Ikke bare er en homofil atferd sløsende og negativt i forhold til det å spre sine egne gener. Det er også nedbrytende å holde seg med en samkjønnet partner. Dette er jo svært unyttig og hindrer ens utbredelse av ens egne gener. På toppen av det hele er det unyttig å bringe de barn man måtte klare å få avlet frem etsteds inn i et homopartnerskap. Dette barnet vil jo ikke lære noe som helst om hvordan det selv best kan utbre sine egne gener i fremtiden.

En annen ting ved darwinismen som er motsigende, er dens forklaring av etikk og moral. Ifølge darwinistisk tenkning er fellesskapet kilden til moralsk praksis – en såkalt kommunitaristisk etikk. Likevel vil mange av dagens darwinister stå for en individualetikk, med fokus på enkeltmenneskets selvbestemmelse, autonomi, valgfrihet og personlig frihet. Særlig kommer individualetikken til syne i HEFs dogmatikk, som jo bygger grunnlaget sitt på darwinismen.

Det rarerste er at darwinister og human-etikere tar sitt “ansvar” med å fortelle oss andre at vi bare er dyr, under en forutsetning at vi ikke er det. For et dyr ville vel aldri tatt bryet med å fortelle de andre dyrene noe så trivielt at de bare er dyr. Hva ville dette dyret tjene på å gjøre noe slikt? Det er da mye smartere for et dyr å fokusere på instinktene sine og satse på forplantning og overlevelse.

Kilder:

Tyvand, Peder: “Darwin 200 år – en festbrems”. Origo Forlag, Danmark 2009

Geir Skeie, senter for filologi og religionsvitenskap, Universitetet i Stavanger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en (delvis) sann historie.

Det er julaften. Hun er på vei hjem fra jobb og kjører i overkant av hundre kilometer i timen på motorveien med tankene okkupert av arbeidet hun nettopp forlot. Med ønske om å forlate arbeidet til arbeidsplassen, tvinger hun dem unna ved å skru på radioen, slik at hjernen får hvile og et gammelt punk-grunge band får overta. I det bandet går fra sin bridge til et heavy refreng, hører hun et enormt spetakkel, bare noen meter bortenfor, og hun ser en stor mengde røyk sige opp fra åsstedet. Ren refleks får henne til å stoppe bilen med særdeles kort bremselengde i forhold til farten hun nettopp hadde. Hun løper ut av bilen og langs veien, og legger merke til at andre mennesker gjør det samme. En liten folkemengde var allerede samlet rundt de to kolliderende bilene, og et par menn åpner bilene og ser til de skadde. Lukten av død hadde allerede spredd seg, i det minste tenkte hun så. Da ser hun glimtet av et dødt ansikt, ikke et fredelig et slik som på likhusene, men et forvridd et, som et skrekkslagent, forstyrret ansikt. Hun melder seg til de to hjelpende mennene, sier hun er prest, hun kunne gå inn til den døde og be for ham. De nikker seg enige, uten helt å forstå hvilken mening det skulle ha, men hun er bestemt.

Da hun går over bilterskelen, lukter det røyk og død verre enn noensinne, brent kjøtt og fersk død, en heller ubehagelig lukt, om enn så vant hun var til døden. Den døde sitter like stille og stivnet som i øyeblikket før, med sprengte pupiller og iskald hud. Hun sukker og tenker over meningsløsheten over det hele; unge og flotte menneskers tragiske og uverdige ende på livet. I løpet av sin karriere hadde hun vært vitne til det så altfor mange ganger – og hun kunne med hånden på hjertet ikke helt forstå hvordan den guden hun bekjente seg til og jobbet for kunne la være å handle i slike tragiske ulykker. Men nå ville hun ikke tenke over teologiske stridemål foran den stakkars døde foran henne. Hun begynner å tenke over en salme hun kunne fremført, for hun jo kjente ikke avdøde. Da hun ser på den døde mannen og hans tragiske skjebne, får hun et snev av takknemlighet bærende over seg, at hennes egen skjebne fortsatt var i behold.

Hun bestemmer seg for å synge “mitt hjerte alltid vanker”, en sang som minner henne om hennes egen bestefar. Sangen er ikke enkel å synge, men som prest hadde hun lært seg noen teknikker. Hun synger første strofe og lever seg inn i sangen, til tross for publikummet på utsiden og kulden og mørket inni bilvraket. Da hun begynner på andre vers, vender hun blikket ut for å se på himmelen, og det er da hun hører en tenorstemme som akkompagnerer hennes egen. Først blir hun nysgjerrig og kikker seg rundt etter en herre som ville eid stemmen. Men hun ser ingen. Så snur hun seg mot den døde. Det er han som synger. Han synger lavt, nesten som hvisking, men det er definitivt liv i den døde. Han synger “…velsignet julenatt”. Hun blir stiv av skrekk over å se denne mannen, som nettopp var død, plutselig sitte i sin samme, stive positur og synge. Hun ser ikke ansiktet hans, men hun hører sangen hans, og hun hvisker med. Når sangen slutter, forteller han henne om hans døde bestemor, at han hadde truffet henne i døden og at det var hun som begynte å synge da hun hørte “mitt hjerte alltid vanker”. Han forteller henne om livet sitt, og om hvordan han hadde glemt sin bestemor og den vakre sangen som hun elsket. “Gå nå ut, og fortell dem om meg”, sier han så til henne. “Ikke la dem glemme meg”. Hun lover.

Hun går ut av bilen for å fortelle dem at mannen lever, og hun oser av lykke over å fortelle det. Men ingen av dem vil høre på henne, og de tror ikke på det hun sier. Så ser hun at ambulansen er kommet for å hente de skadde. De løper forbi henne og inn i bilene. Så bærer de ut mannen fra bilen, tenorstemmen, og han er død. Han ligger igjen stille og stivnet på båren de la ham på, men nå med et fredfullt, ikke skrekkslagent ansikt. Hendene hans ligger utenfor båren og hun legger plutselig merke til dem: de har et dypt, gjennomboret hull i seg, som om noen hadde hamret noe gjennom dem. Hendene hans blør, hullene er dype, de er nesten svarte av blod. De etterlater seg mye blod på bakken. Hun gisper, og sjokk velter igjen over henne. Hun skjønner nå hennes guds handlemåte og meningene med de tragiske skjebnene. Hennes tanker samles, hjertet banker og hun smiler over den velsignede julenatten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Inspirert av serien Supernatural, som handler om kampen mellom demoner og engler frem til Dommedag, ville jeg se nærmere på dette med engler og hvorfor der er en del av det religiøse bildet.

Engler er i følge Bibelen ånder. De er Guds sendebud, og noen ganger fremtrer de som om de er Gud selv. De kan synes å ha menneskeskikkelse, dvs et menneskelig legeme, selv om Bibelen forklarer tydelig at menneskene som ser engler blir forskrekket og kan se at de er noe mer enn mennesker. Dette kan spesielt synes tydelig når engler svært ofte i møte med mennesker sier: “frykt ikke!”. Dette kan tyde på at menneskene som ser englene, blir redde. Fordi Bibelen sier at både Gud er ånd, og engler er ånd, har jeg laget en liten illustrasjon som kanskje er et teologisk poeng?

Bildet viser nemlig at det er en gradvis overgang mellom ånd og materie. Gud er 100 % ånd, og planter er 100 % materie, og så videre.

Bibelen forteller i hovedsak om syv eller åtte engler, men det finnes tre engler til i de apokryfe skriftene. Disse englene er:

1. Mikael

2. Gabriel

3. Rafael

4. Uriel

5. Shealtiel

6. Jehudiel

7. Berachiel

8. Raguel

9. Sariel

10. Jerahmeel

11. Sataniel

“Supernatural” forteller oss om Sataniel, Uriel og Mikael, men også om engelen Castiel, som jeg ikke er sikker på om er en engel fra bibelske eller apokryfe tekster, eller en fiksjonsfigur.

Mer interessant stoff om engler med Bibelsitater her:

http://www.katolsk.no/artikler/andsmakt.htm

http://www.katolsk.no/biografi/7engler.htm

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg syns at solariumene bør bli kjønnssegregert. Det er i det hele tatt en ubehagelig tanke å ligge ubekledd på en plastseng hvor hundrevis har ligget før, og spesielt motsatt kjønn. Det er ikke måte på hva slags utskillelse av kroppsvæsker folk kan ha lagt igjen etter seg i sengene, og hvor langt fantasien min rår er det bedre å skulle ligge der om jeg visste at kun mitt kjønn hadde vært der før meg. Det trengs tross alt kun et skilt og noen spikre. Solarium krever mye mer intimkontakt fra personen som bruker det, enn et toalett gjør. Men doene er jo som regel kjønnssegregert?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende