Fra Stavanger til Kristiansand

Jeg har altså dette året flyttet hjemmefra til Kristiansand for å studere. Jeg er første året på en bachelor, og har nå bodd her i overkant av 5 måneder. Tidligere studerte jeg ved Universitetet i Stavanger, og jeg har lagt merke til en del forskjeller mellom univeristetene. I tillegg til dette har jeg merket flere andre ulikheter..

Universitet:

For å begynne med utdannelsen, siden det er derfor jeg er her, så er det lagt opp en del annerledes enn det var i Stavanger (jeg kan ikke snakke for alle studiene, men for det studiet jeg hadde det året). For det første er UIS flere bygg, på et mye større område. Det er flere parkeringsplasser, og kantine i hvert bygg. Men byggene ligger i nærheten av hverandre, til forskjell fra Bergen og Oslo. I Kristiansand ligger hele universitetet i ett stort bygg, med kun èn kantine, men til sammenlikning en gigantisk kantine med plass til 800 personer. Den har faktisk blitt kåret til Norges beste, og det tror jeg på: den har både kiosk, kafe, bakeri, stekeri og stort utvalg av sandwicher og middager. Bokhandelen er mindre enn UIS sin da. Undervisningen er lagt opp forskjellig: på UIS hadde vi klasserom og klasse, på UIA har vi auditorium- forelesninger med flere andre linjer. Jeg har ikke totaloversikten over hvem jeg faktisk går i klasse med! Men hørt at det blir endret på dette til neste år, så da får vi se.

stavanger1

Trafikken:

Merket en stor forskjell på trafikken her i forhold til hjemme. Folk venter ikke på at du skal gå over veien! Når du skal over fotgjengerfelt, se deg om og vent med å gå! Folk kjører ofte bare rett over idet du begynner å gå! Utenom dette er det generelt dyrere biler i Stavanger.

Hus:

Generelt finere hus enn i Stavanger. Det er mange flotte hus i Stavanger, men mer spredt.  Kristiansand er mindre, men Kvadraturen og Lund- området er flott. Generelt flere hvite hus.

Uteliv:

De aller fleste utesteder i Kristiansand har 20 års aldergrense. Du har Leopold, Midnight, Patricks og Pir6 som er 18 år – men sistnevnte krever studentbevis. De andre er 20 år, hvorav de beste stedene er Harveys, Tollboden, Javel og Havanna. Harveys har jeg vært på flest ganger, av den grunnen at her kan du danse hvor du vil! Folk danser på border, benker og colaautomat, ingen problem. Du blir liksom ikke kastet ut med mindre du sloss eller spyr. Både Tollboden og Harveys har bakgårder for røyking i tillegg. Folk i Kristiansand går ut på torsdager og lørdager, da det på Harveys er 2 for 1 på torsdager. I Stavanger er det mer fredag og lørdag det er liv. De aller fleste utestedene i Stavanger er 18 eller 21 år. Du har Smellen, Opera, Champs, Checkpoint, Sky og Dickens. Blant 20 årsplassene er det Mexico, Harbour, Gossip og Sting. Videre er det flere 21 årssteder, også høyere. Blant disse stedene foretrekker jeg Checkpoint og Gossip, Checkpoint fordi det spilles bra musikk der! (metal, rock, litt dubstep), og Gossip fordi, vel først og fremst fordi kjente er der. Men de er strengere i Stavanger enn de er i Kristiansand.

Butikker og åpningstider:

Matbutikker har Kristiansand mer enn nok av! Mange har søndagsåpent også! Men de andre butikkene i Kvadraturen (sentrum) har bibelske stengetider. Dette gjelder også vinmonopolet, som der kun fins ett av! Kjøpesenteret Sørlandssenteret er stort nok, mens i Stavanger har vi flere småsentre i tillegg til Kvadrat i Sandnes.

Kollektivtransport:

Busstilbudet i Stavanger er veldig dårlig. Men når jeg kom til Kristiansand fikk jeg hakeslepp: det er kjempe få avganger, dårlige ruter og dyre priser! I Stavanger koster ungdomskort (frem til 21 år) 300 kr og det inkluderer nattbuss. I Kristiansand er prisen 500 kr uten nattbuss inkludert! Og er man ikke student, må man opp i 7-800 kroner for månedskort. Nattbuss koster uten ungdomskort i Stavanger rundt 65 kroner, i Kristiansand er prisen 88. Dette har medført at jeg har gitt opp bussen ved korte strekninger. Jeg har ikke busskort, men går eller sykler, noe mange studenter må se seg nødt til!

Konklusjonen blir nok at jeg flytter videre en gang, om ikke enda, så om et par år. Det er nemlig storbyen som frister mest nå mens jeg enda er ung.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er organisasjonsstruktur?

Gruppeoppgave ved universitetet, tema: organisasjonsteori.

Redegjør for hva som menes med organisasjonsstruktur:

For å besvare denne oppgaven, kreves det en forklaring på begrepet “organisasjonsstruktur”, og derfra til begrepet “organisasjon”. Store Norske Leksikons artikkel om organisasjoner forteller om visse trekk som kan definere denne: “en organisasjon er et kollektiv som er bygd opp for å fremme et eller flere formål,  eller sett av verder”. Kollektiv er et ord her som brukes i betydningen sosialt system eller sosial gruppe. En organisasjon består altså av to eller flere personer i en sosial sammenheng. Videre kan vi forstå at man arbeider med å sette ulike mål, og arbeider videre for å nå disse målene. For å nå disse målene, må det være intern enighet om hvordan arbeidet skal være organisert og strukturert. Det viktigste beskrivelsen for organisasjonsstruktur ligger altså i artikkelens benyttelse av ordene “bygd opp”. Hvordan organisasjonen er bygd opp er avgjørende for de resultatene organisasjonene oppnår i arbeidet etter å nå de bestemte målene.

Organisasjonsstruktur kan derfor sies å være en organisasjons arkitektur som bestemmer hvordan organisasjonen ser ut, skriver forfatterne Thorsvik og Jacobsen i “Hvordan organisasjoner fungerer”. Akkurat som et hus skal være tilpasset det som skal finne sted i huset, skal organisasjonsstrukturen være tilpasset det som skal skje i organisasjonen. Hensikten er at organisasjonens arbeid skal effektiviseres. Her må man avklare hvordan oppgavene skal løses, arbeidsfordeling, koordinering og bestemmelse av ledelse over prosjektet. I arbeidet med organisasjonsstrukturene, er det ulike modeller eller teorier for hvordan en organisasjon best bygges opp. Arbeidsdelingen kan foregå på både individnivå og gruppenivå:

1)      Funksjonsbasert gruppering: samle oppgaver ut fra hovedformål, eller ut fra kunnskap og teknologi

2)      Markedsbasert gruppering: samle oppgaver ut fra samme klientell eller brukergruppe i en enhet, eller ut fra samme geografisk område som oppgavene henvender seg til

3)      Matrisestruktur: en strukur som både er funksjonsbasert og markedsbasert.

Det er fordeler og ulemper med alle de overnevnte gruppenivåene. Det de har felles, er kravet om sosial kommunikasjon og samarbeid innad i organisasjonsarbeidet. Her er det altså snakk om potensielle konflikter basert på kommunikasjonssvikt og uenighet, også når det gjelder organisasjonens hierarkiske oppbygning.

Arbeidet deles ofte opp i mindre deloppgaver, som det oppstår behov for å koordinere. Det finnes sju ulike måter å koordinere arbeid på: 1) gjensidig tilpasning, 2) standardisering av resultater, 3) direkte tilsyn, 4) standardisering av arbeidsoppgaver, 5) standardisering av kunnskap, 6) standardisering av normer og 7) gjensidig tilpasning gjennom laterale og horisontale forbindelser. Standardiseringen skal fastsette standarder som gir løsning på gjentakende problemer, og derfra skape orden og effektivitet.

Målet med organisasjonsstruktur er å finne metoder som bringer organisasjonen til de mål som er satt på en best mulig måte. I prosessen er kostnader, kompetanse, rekruttering, spesialisering og ledelse stikkord som skal forme og passe den enkelte organisasjon. Organisasjonene og bedriftene må velge ulike strategier avhengig av deres egen situasjon; for eksempel trenger ofte små organisasjoner andre strategier enn store. Strategien og strukturen må velges i forhold til hverandre, slik at organisasjonen følger en plan for hvordan ting skal fungere i deres organisasjon.

Videre er vi inne på den delen av organisasjonsstruktur som gjelder styring og kontroll. Det finnes ulike metoder som organisasjonen kan benytte for å styre det som skjer i organisasjonen og for å kontrollere sine ansatte; for eksempel kan en organisasjon få mer kontroll  ved direkte tilsyn, kontroller og godkjenning, mens andre har mer regelstyring, slik at de ansatte bes arbeide etter gitte regler og derfor trenger mindre tilsyn fra overordnede. Dette kalles sentralisering og desentralisering – jo mer sentralisert en bedrift er, jo mer vil den kontrollere sine ansatte, og omvendt. Det kan være både fordeler og ulemper med de ulike strategiene. For eksempel kan for mye regelstyring føre til en A4- tenkning, istedetfor at de ansatte selv får utløp for sine egne metoder eller kreativitet. Noen organisasjonsledelser gir underordnede mer spillerom og utfoldelse, mens andre igjen har et rigid styre etter regelverk. Sistnevnte kan være f. eks organisasjoner innenfor kommunen.

Organisasjonsstruktur er ikke bare abstrakt, den har også en fysisk side – organisasjonens fysiske struktur sier mye om hvordan organisasjonen er, både med tanke på beliggenhet og lokaler.

Innenfor organisasjonsteorien finner vi Mintzbergs strukturelle konfigurasjoner. De forteller noe om de strukturelle typene – organisasjonsutformingen – og hva en organisasjon består av. Ifølge ham består alle organisasjoner i varierende grad av: 1) en operativ kjerne – den delen som gjør det arbeidet organisasjonen må utføre for å realisere sine overordnede mål, 2) Mellomledelse – den gruppen som har hovedansvaret for å føre tilsyn med og koordinere produksjonen, samt formidle informasjon, 3) Toppledelsen – den gruppen som har hovedansvaret for den administrative delen av organisasjonen, 4) Teknostrukturen – de som bedriver med rutiner, planer, opplæring og økonomikontroll, og 5) Støttestrukturen – funksjoner som rengjøring, kantinedrift, lønnsutbetaling og sentralbord. Ulike byråkrati og organisasjonsenheter kan benytte de fem konfigurasjonene på ulikt vis og i ulike grader og sammensettinger.

Valg av og gradsettingen av struktur i en organisasjon varierer med organisasjonens størrelse, målsetting, verdier og grad av makt. En organisasjon som selger entreprenørtjenester og en bedrift som selger banktjenester, en daglivvarebutikk eller et sosialkontor har alle ulike oppbygninger i organisasjonsskjelettet. De må tilpasse seg stadig skiftende omgivelser for å overleve på markedet, og må derfor fungere like godt innbyrdes som de gjør utad og i møte med samfunnet og konkurrentene. I senere tid er det blitt tatt i bruk en ny metode som gjør at man skifter fokuset fra arbeidsoppavene til å se dem som prosesser, noe som fører til endringer i flere faktorer.

I tillegg til dette, er teknologi en stadig viktigere faktor for vitenskapen og dermed også organisasjonene. Kunnskap og kompetanse økes stadig og kreves også stadig mer for stillinger i organisasjonene. Gjennom rekruttering av mennesker med bred kompetanse blir organisasjonene stadig mer profesjonalisert. Et annet avgjørende punkt med teknologi er informasjonsteknologi, som gjør arbeidet mer effektivt, tilgjengeligheten større, informasjonsformidlingen enklere og kommunikasjonen bredere, spesielt for et ikke- fysisk samarbeid ansatte imellom.

Organisasjonsstruktur er planen over hvordan noe skal gjøres om til å bli noe annet, eller der hvor noe nytt skal skapes. Et eksempel er denne innleveringsoppgaven, som er et produkt gjennom samarbeid mellom mennesker med en viss kunnskap eller erfaring om det som produseres. Vi i gruppen er ikke en organisasjon eller en bedrift, men vi er like fullt et sosialt system – og vi må også legge en plan og en strategi for hvordan vi skal lage denne innleveringsoppgaven, med disposisjoner og mål til det ferdige produkt. Vi må i arbeidsprosessen fordele oppgavene og ta beslutninger. Til slutt må vi kontrollere og evaluere hverandres arbeid slik at det ferdige produktet er et resultat av noe som gruppen som helhet kan stå bak.

Oppgave del b)

I denne delen av oppgaven skal vi ta for oss organisasjonsstruktur som strategisk styringsvirkemiddel for realisering av organisasjonsmessige mål.
Organisasjonsmessige mål er formelle mål organisasjonen har satt seg for å fremme blant annet vekst og samhold i de ulike delene av organisasjonen.

For å få en organisasjon til å fungere, så må en helhetlig oppgave deles inn i flere deler, hvor man så spesialiserer seg i de delene man får tildelt.  Dette kaller vi arbeidsdeling og spesialisering på individnivå. For eksempel på Platekompaniet, så trenger ikke alle å stå i kassen. Noen har ansvaret for internettsiden, økonomien, markedsføring og import er noen av de andre stillingene som må besettes. På individnivå kan det fort bli litt ensformig, for eksempel i en fabrikk hvor de ansatte gjerne står og gjør de samme tingene åtte timer om dagen, hele året.
Man kan fort slite med motivasjonen og føle at man ikke duger. Jobben blir rett og slett for monoton. På en annen side så arbeider man med det som er ens sterkeste side, så man føler at dette er noe man faktisk får til. Som sagt, så kan det i lengden bli altfor ensformig, det er derfor lederne i organisasjonene må passe på at det blir større variasjon i arbeidsoppgavene. Dette har nå i de senere årene blitt en viktig del av organisasjonens strukturutforming.

Det er ikke bare på individnivå organisasjonsstrukturen slår til, det slår også til på gruppe nivå.  Her skal de ansatte knyttes til en oppgave og deretter bli samlet i flere enheter.  Vi har funksjonsbasert gruppering hvor man samler oppgaver ut fra hovedmålet organisasjonen har. Lederne setter også de med samme teknologi eller kunnskap i samme enhet. Et annet prinsipp er den markedsbaserte grupperingen, den går ut på at man skal samle alle de henvendelsene som retter seg mot samme brukergruppe eller klienter i en enhet eller at man samler oppgavene etter det geografiske område organisasjonen henvender seg til.

Funksjonsbasert inndeling
Her samles de oppgavene av samme type i like organisatoriske enheter.  Et eksempel på dette kan være TV2, som produserer underholdning til folket. For å få denne bedriften til å fungere må de ha en ledelse, og under disse forskjellige avdelinger som for eksempel tar seg av innkjøp (av for eksempel amerikanske tv serier, som de tror vil slå an på det norske markedet), produksjon (de som står for produktet som kundene skal få, for eksempel jakten på kjærligheten. Her trenger de en avdeling som tar for seg produksjonen av programmet og i det hele tatt alt som sendes på tv), intern service (denne delen går på å holde alt av vedlikehold oppegående) og en avdeling for salg og markedsrelasjoner (her skal TV2 markedsføre seg selv som kanal, selge reklame tid, programmer til andre land osv).
Først kan vi se på ulempene ved denne inndelingen: Det kan lett oppstå så kalte subkulturer rundt sin avdeling, det blir en manglende interesse og forståelse for de andre avdelingene sitt arbeid. Det kan også oppstå samordningsproblemer. I en stresset periode kan produksjon avdelingen være så opptatt med det de holder på med at de glemmer å ta kontakt med markedsførings delen av organisasjonen. Da er det ikke lett for en leder å skulle ta beslutninger for organisasjonen, hvis avdelingene ikke samspiller.
Fordelene ved denne inndelingen er at man ikke oppnår dobbeltarbeid, synergigevinster hvor man overfører kunnskap rundt likeartede oppgaver, maksimal spesialisering og ikke minst at denne inndelingen skalafordeler de faste kostnadene, sånn at enhetskostnadene synker. Organisasjoner som satser på å samle likartede oppgaver i samme enhet, så de får hentet ut stordriftsfordeler går ofte for denne inndelingen.

Markedsbasert inndeling
Under denne inndelingen deles enhetene inn etter virksomhetsområde som kan gå på kundekjennetegn, geografi osv. Her kan for å ta et eksempel fra forrige inndeling, innkjøp bli spredt på flere av avdelingene. I markedsbasert inndeling inneholder alle funksjonene som er nødvendige for å betjene kundene.

Telenor har denne type inndeling, hvor det er avdelinger for privatpersoner, for bedrifter og for utenlandske kunder (Danmark).

Ulempene ved denne inndelingen er at det kan oppstå dobbel arbeid,  at man ikke utdyper storbedriftsfordelene man har og at organisasjonen ikke legger til rette for spisskompetanse for de likeartede funksjonene.
På den andre siden så er fordelene det at det er nærhet til markedet, altså en større varhet. Det er lettere å synliggjøre brukerens behov og man kan tilby et mer helhetlig produkt eller kundetenkning.
Det som er ulemper for denne inndelingen, er fordeler for funksjonsbasert inndeling og omvendt.  Organisasjoner med lav stabilitet og som har mange virkningsområder, velger ofte denne inndelingen.

Matrisestruktur (internt nettverk)
Dette er en måte å blande sammen de to foregående inndelingene på, når ingen av disse inndelingene er tilfredsstillende alene.  Her forsøker man å legge like stor vekt på fordelene ved begge de foregående inndelingene, og det er en form for horisontal kopling mellom markedsbaserte og funksjonsbaserte.  Forutsetningen for at man velger denne type struktur er at de presses til å dele de knappe ressursene på tvers av produksjonslinjene. Det andre er at de skal kunne levere kvalitet på to eller flere dimensjoner ved output siden, ved press.

Ulempene ved denne strukturen er at de ansattes vilje til å samarbeide må være høye, det er ofte møter, noe som vil si at det er tidskrevende.  Konflikthåndtering, ettersom det er mye å forholde seg til og bli enige om. De ansatte må også klare å samarbeide på tvers av de enhetene de hører til. For lederne kan det være lett å skape krysspress og lojaliteten kan svekkes, da kan det oppstå mye frustrasjon og forvirring blant de ansatte. Det er også krevende å opprettholde maktbalansen i en slik struktur.
På den andre siden, har vi fordeler som er noe mindre: denne strukturen fremmer koordineringen (som vi kommer tilbake til litt senere) i organisasjonene, dette er nødvendig for å møte de tosidige kravene fra omgivelsene eller brukerne. Man oppnår også en mulighet til å spesialisere seg i dybden når det kommer til produkter og funksjoner.  Det er også stor fleksibilitet når det kommer til bruken av de menneskelige ressursene på tvers av de enhetene de tilhører.

Det viser seg at denne strukturen er vanskelig å opprettholde for lederne, ettersom det er vanskelig å koordinere de prosessene som skal til få å oppnå suksess, på en simulant måte mellom alle de fire enhetene.

Styring og kontroll av organisasjon

I en organisasjon deles styringsmekanismen inn i tre deler, som er:

1. Rekrutering: lederne ansetter folk ved å rekruttere dem ved hjelp av tester og intervjuer. På denne måten prøver man å finne de som passer best inn og er kvalifisert for oppgavene som vil møte dem i arbeidslivet.
2. Sosialisering: de ansatte må tilegne seg normene, verdiene og antakelser organisasjonen har for å føle at de er lojale  og kan indentifisere seg med det de er en del av. Lederne prøver å få de ansatte til å se på organisasjonens mål og ønsker som sine egne.

3. Disiplinering; her oppmuntres de ansatte til å yte best mulig ovenfor organisasjonen. Her kan det være snakk om både belønning og straff, hvis de ansatte ikke handler slik organisasjonen vil.

Kontroll er noe ledere utøver direkte ovenfor sine ansatte.  På denne måten skal de kontrollere at de ansatte handler i forhold til mål og retningslinjer som organisasjonen har.

Kontroll er noe lederne utøver direkte ovenfor de ansatte, så de skal handle i forhold til de retningslinjene og målene som organisasjonen har.  Det er også snakk om kontrollspenn; hvor mange ansatte kan en leder ha under seg før det rett og slett blir for mange? Det er her mellomledere blir satt inn, som nye ledd. En kan også si at denne kontrolldelen har blitt lettere og raskere, etter som teknologien har gjort behandlingen av informasjon og registrening mer tilgjengelig.

Alle de fire styringsmekanismene ovenfor er alternative mekanismer, de substitutter til en viss grad. Hvis for eksempel Statoil har en god kontroll over rekruteringen til organisasjonen, så trengs det ikke bruke like mye ressurser på det andre mekanismene. Hvis organisasjonen derimot har et sterkt behov for å kontrollere sine ansatte, må alle de fire foregående mekanismene tas i bruk.

Hvilke måter og koordinere forskjellige arbeidsoppgaver kommer an på størrelsen og fagområdet til en organisasjon.

Foreksempel i en barnehage som har to avdelinger,  avdelingene vil arbeide under gjensidig tilpasning basert på nærhet og oversiktlighet,  hvorfor det? En barnehage med bare to avdelinger vil være en liten barnehage. Ikke så mange ansatte og  den pedagogiske lederen står med det overordnede ansvaret, men alle ansatte kan ta egne beslutninger og jobbe med barna på ulike måter.  Det er lett å se hva de andre gjør, men med flere ansatte kan dette fort bli en uegnet arbeidskoordinering. Det er fordi det blir vanskelig å holde en oversikt over hva alle de andre ansatte gjør til enhver tid. De ansatte jobber sammen, men bidrar på hver sin måte. En avdeling er på mange måter uavhengig av den andre avdelingen som er på huset. Alle barnehager har derimot en styrer, denne styreren vil da kunne ha direkte tilsyn over hva som skjer når og hvor i barnehagen.

Det er styreren som sitter med det overordnede ansvaret.  Det er en enkel hierarkisk måte. I en liten organisasjon eller i dette tilfelle vil dette skape få problemer, men i en større organisasjon hvor det er flere ledd, vil dette med direkte tilsyn ikke være uten problemer. Hvorfor? I en liten organisasjon med få ansatte blir det automatisk mer oversiktlig. Det er lettere for en leder å holde styr på hva som skjer og når det skjer. Det er også få ledd i en den hierarkiske lederstilen. Grunnen til at ansvaret er delt hierarkisk er fordi det er den på toppen som har beslutningsansvaret og delegerer oppgavene nedover i systemet. I en større organisasjon vil denne oppbygningen kunne føre til kommunikasjonssvikt.  Lederen vil får flere oppgaver, leddene i organisasjonen blir også flere og situasjonene blir noe mer uoversikkelig. Det er ikke lett å til enhver tid vite hva alle i organisasjonen arbeider med.  Dette kan gå inn under kontrollspenn. Det er et visst antall, en leder greier å kontrollere, Henri Fayol forsket på dette og kom frem til at en leder kunne kontrollere et maksimum av 12 personer, for hver 12 leder må det være en ny leder osv. Denne situasjonen kan føre til lengre besluttsomhetskraft og en mer klønet måte å håndtere arbeidslivet på.

Når man ser på litt mer komplekse organisasjoner kommer det inn fire standardiseringer. Standardisering av arbeidsoppgaver, resultater, kunnskap og normer. De kan høres like ut, men prinsippene bak dem er forskjellige.

Med standardisering av arbeidsoppgaver er organisasjonen større og har flærne ledd. Arbeidsoppgavene skal være like hver gang. Alt blir nøye regulert til å passet på. Alle vet hva de skal gjøre til enhver tid. På en slik arbeidsplass kan folk som trenger faste rutiner finne seg til rette, men for folk som trenger ulike arbeidsoppgaver er dette ikke ideelt. Ideen ble først satt i livet med Max Weber.  Den har høstet mye kritikk for å være for passiviserende,  ansatte i organisasjonene får ikke utfolde seg og bryne seg på problemløsning. Det er regler for alt og for mange kan en slik organisasjon bli for regelstyrt.

De andre standaliseringene går på resultater, kunnskap og normer.

Standalisering av resultater er målstyring. Hver ansatt har beslutningsmyndighet over deres arbeidsoppgave.  Det eneste kravet som ligger til grunne er kravet som ligge til grunn i resultatet. Alle kan være så kreative og ta alt på eget initiativ.  Det som kan bli et problem er hvis de ansatte bare fokuserer på kravene for resultatene og glemmer å se helheten i organisasjonen.

En organisasjon har en avdeling, på denne avdelingen er det mange ansatte alle med sin egen speisalitet. Alle vet hvem som har hvilken spesialitet og til hvilken tid og hvordan de bruker denne spesialiteten de har. På denne måten kan et team bestående av mange forskjellige ansatte med forskjellige spesialiteter komme frem til et produkt etter at alle samarbeider  om å gjøre hva de kan og sammen jobber de effektivt, vet hva de andre gjør og sammen får de et godt resultat. Dette kalles standardisering av kunnskap. Dette styrker en organisasjons kompetanse,

Standardisering av normer.  Normer er uskrevne regler. I en slik organisasjon vil det finnes en passende oppførsel, som alle de ansatte følger, men  det er ingen regler om det. Organisasjonen legger stor vekt på holdnings skapende arbeid. I en slik organisasjon legges det også stor vekt på tradisjoner. En holdning eller praktiserende norm er vanskelig å kvitte seg med for en annen. Det kan derfor bli vanskelig å kvitte seg med holdninger som for mange kan være gammeldagse. Det kan også oppstå holdininger som ikke er sunne for organisasjonen og skaper mistrivsel.  Noen føler de er bedre enn andre og slikt.

Hvis en organionisasjon derimot velger å ha horisontale ordninger, vil koordineringen se veldig kompleks ut.  Som modellen viser er det den mest uoversiktelige organiasajonene. Hvorfor kan det være viktig med en slik koordinering?

I en stor organisasjon som foreksempel Statoil,  her trenger man spisskompetanse på noen områder og  organisasjonen er delt inn i mange forskjellige avdelinger. Her kan avdelingene ha forskjellig skandalisering, som det er skrevet om tidligere. For at dette skal gå igjennom er det fem mulige måter.

1) formelle grupper sammensatt av personer fra ulike avdelinger

2) integrator posisjoner

3) Rotasjon  av personell mellom enhetene

4) fysisk samlokalisering

5) informasjonstekniske nettverk.

orgstruktur

I modellen ser vi alle de ulike måtene å koordinere organisasjoner på.  Fra den enkle situasjonen med få ansatte der gjensidig tilpasning gjennom uformell kommunikasjon til en stor bedrift hvor flere av koordineringsmulighetene brukes på en og samme tid.  I en stor organisasjon vil det ikke fungere med bare en koordineringsmåte, men en kompleks situasjon for å få til enhver tid

Besluttsommyndigheten i en organisasjon er viktig angående hvor bestemmelsene tas. Det et to begreper som er sentrale på dette området.  Sentralisering og desentralisering. Begge to ytterpunkter.  Hvem skal ta beslutninger, hvor i organisasjonen ligge makten, hvilke beslutninger skal ledelsen ta og hvilke beslutninger kan tas av de ansatte? Er spørsmå som dukker opp. I sentralisering er det lederne som tar beslutningene. I en slik organisasjon er det et sterkt preg av hierarki. Ledelsen kan gi klar beskjed om hvordan problemer skal løses, og oppgavene løses med forutsigbarhet. Jobbmulighetene blir derimot litt ensformige, man kan fort bli demonivert og ikke yte det maksimale på jobb.  Ansvarsfølelsen blir også svekket.  De ansatte i en organisasjon kan fort føle at siden de ikke har noen beslutningsmyndighet vil også ansvaret de har ovenfor organisasjonen være så stort.  Et desentralisert styringsmåte går ut på å gi de ansatte mer frihet, bestemme hvordan problemer skal løses og alles erfaringer og kunnskap kan benyttets på en mer effektiv måte.  Ledelsen i en organisasjon må være flinke på å deligere oppgaver nedover i heriakiet De ansatte får en større valgfrihet i arbeidsdagen og de ansatte kan i en større grad føle seg mer knyttet til organisasjonen. I den form at ansvarsfølelsen til organisasjonen blir større.  Det som derimot ikke taler for en slik ansvarsfrihet, er hvis en ansatt i en bedrift fatter beslutninger som ikke ganger organisasjonen som en helhet.

For da og trekke de siste slutningene må vi se på helheten i oppgaven. Lederne i en organisasjon bruker de ansatte som ledd i organisasjonen for å oppnå  målene. Derfor er det viktig for ledelsen og finne den rette strukturen, koordineringen og styringen for å oppnå  målene organisasjonen har satt.  Organisasjonene har forskjellige veier for å oppnå målene, da ofte de løsningene som passer organisasjonen best. Det er forskjell på hvordan en stor og liten organisasjon styrer. ” Alle veier fører til rom” kan være et passende sitat angående organisasjonsstruktur.  Alle organisasjoner er ute etter å realisere målene sine, men det er mange ulike veier å ta, ut ifra hvor de står, hva de driver med og hvor store de er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tatoveringserfaringen

Tatoveringer er in på motefronten, til tross en dristig mote som sitter permanent brent fast i huden, mens nye moter kommer og går. Men tatoveringer passer liksom til de fleste stiler. Og kanskje er det nettopp denne dristigheten ved tatoveringer som gjør dem så populære og ofte så moteriktige. Jeg får nemlig beskjed om at det er kø og ventetid når jeg går for å høre hos et lokalt tatoveringssted. Det dristige med tatoveringer er nettopp at den går aldri av – derfor er du tøff om du tør å ta en! På en måte ser tatoveringer naturlig ut. Du kan ha den uansett hvilken stil du har – og de kan matche både rocka og mer elegante stilarter, tenk bare på Angelina Jolie. Jeg er jo band og metalfreak, men liker samtidig surf, laid back og klassisk klesmote. Tatoveringer kan gi uttrykket at jeg tilhører begge grupper. For tatoveringer handler nettopp om det – tilhørighet og identitet. De fleste som tatoverer seg, velger noe symbolsk eller noe som appellerer til seg selv. Siden det skal sitte fast på deg til du dør, velger de fleste ord eller bilder som betyr noe spesielt. Tatoveringer er som all annen kunst en måte og uttrykke noe på. Samtidig har tatoveringene en særdeles estetisk funksjon. Om man synes det er vakkert eller ikke, er derimot subjektivt. Mange planlegger eller snakker om tatoveringer de ønsker å ha, men gjør aldri noe med det fordi de finner ikke ut hva eller hvor de skal ha det. Jeg tenkte aldri noe særlig over det, men syntes det kunne være fint med en på korsryggen. Da jeg i sommer var i USA, gjorde jeg noe med det.

CIMG0962

Jeg hadde hørt litt i Stavanger hva det kostet med en liten en, og fikk oppgitt at minsteprisen var 1000 kroner. Så var jeg i USA med en venninne som kjente til flere bra tatoveringssteder, noen hvor hun hadde vært selv. Jeg valgte et sted kalt Laughing Buddha i Seattle. Der var minsteprisen 60 dollar. Jeg fikk time samme dag, og fikk god gjennomgang av stiler og såkalte fonts (teksttyper). Det vanskeligste var vel å forklare seg på engelsk. Jeg forklarte stedet på kroppen og det satte i gang. Egentlig var hele greia ganske spontant. Men jeg hadde aldri forestilt meg den grusomme smerten som fulgte. Jeg så ikke nålene, siden det foregikk på nakken/ryggen min. Smerten føltes som elektrisk sjokk. Det var så vondt at jeg tenkte “dette gjør jeg aldri igjen”. Men etterpå ble jeg så glad og fornøyd at jeg begynte å fantasere om en neste! Folk opplever smerte forskjellig, og det er forskjellig grad av smerte ut fra hvor på kroppen det gjelder.

Totalt betalte jeg 75 dollar (412 kroner), noe som er svært billig for en tatovering. Kommentaren jeg fikk fra tanten min var: “Ja, den var ikke stygg da”. Ordet jeg tatoverte var “Eloah”, som er det ene av de to navnene til Gud. Det første er Jahve (JHVH) og det andre er Elohim, men som er flertallsform av Eloah. Eloah er det hebraiske ordet for Gud i feminin form. El er også et navn brukt på Gud. Dette har sammenheng med mitt eget navn Elise, som betyr “hun som ærer Gud”. Linken vil forklare bedre betydningen av Guds navn:

http://www.hebrew4christians.com/Names_of_G-d/Eloha/eloha.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Names_of_God_in_Judaism

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dødsstraff og drap– for og imot ved moralfilosofiens elementer

I 2006 ble diktatoren Saddam Hussein offentlig henrettet ved hengning foran et publikum av mennesker. Dette var måten å straffe en terrorist på; offentlig dødsstraff ved direktesending. Samtidig jublet folk, spesielt amerikanerne, mens han ble hengt. Hvordan kan denne ydmykende handlingen rettferdiggjøres? Hva er det som gjør at visse handlinger er gale uansett om de er gjort mot uskyldige eller skyldige personer?

På bloggen Morbus Norvegicus har bloggforfatter Morten Magelssen skrevet et innlegg om dødsstraff i Norge, og spør:

“Det er sunt å teste oppfatninger vi tar for gitt, så derfor er jeg nå djevelens advokat og påstår: Blant samfunnets aller viktigste oppgaver er å gjenopprette rettferdighet når forbrytelser har blitt begått. Et kynisk, forsettelig drap kan noen ganger kreve forbryterens dødsstraff for å gjenopprette rettferdiggheten. Dette dreier seg ikke om hevn, men om gjengjeldelse, som er noe annet”

Dette pro- argumentet for dødsstraff likner filosofen Immanuel Kant’s gjengeldelsestanke og måte å forsvare dødsstraff på: det er en logisk grunn til å gi mennesker igjen med samme mynt: når vi skal bestemme oss for hva vi skal gjøre, proklamerer vi egentlig et ønske om at vår atferd skal gjøres til allmenn lov. Når et fornuftsvesen bestemmer seg for å behandle andre mennesker på en bestemt måte, proklamerer han derfor at det etter hans mening er slik man bør behandle folk. Hvis vi reagerer med å gi tilbake med samme mynt, gjør vi derfor ikke noe annet enn å behandle ham slik han har bestemt at folk bør behandles. Hvis han behandler andre dårlig, og vi behandler han dårlig, retter vi oss også etter de valgene han har gjort. Ifølge Kant er det “hans egen onde gjerning som besøger straffen”.

Kant mener at det er viktig å straffe kriminelle proporsjonalt med lovbruddets alvorlighetsgrad. Dødsstraff er derfor nødvendig straff mot mordere, for mord er bare døden en streng nok straff. Jeg tenker at Kants gjengeldelsestanke fungerer som et sirkelargument: dersom staten skal reagerer på mord med dødsstraff, er det nå staten som går inn i morderens sko og proklamerer videre at “det er sånn vi mener man skal behandle folk”. Dersom ingen får sette en pekepinn på hva som er umoralsk objektivt (at det er galt å drepe, uansett hvem som dreper), har vi ikke lenger en standard for hva som er rettferdig. Hvorfor skal staten ta seg retten til å drepe, og samtidig proklamere overfor befolkningen at det er galt å drepe?

På denne måten synker staten til samme nivå som den dømte. Slik logikk “øye for øye, tann for tann” er bakvendt og irrasjonelt; det er en grunn til at lovene og normene har forandret seg siden vikingtiden. Men den norske staten har faktisk fremdeles rett til å drepe mennesker som har begått alvorlig forbrytelser. Sist gang dette skjedde, var så vidt jeg vet henrettelsen av Quisling og de andre landsforræderne. Etter mitt skjønn kan ingen handlinger rettferdiggjøre drap. Det er problematisk at staten skal ivareta og beskytte folkets rettigheter, rett til liv, og samtidig ta på seg oppgaver som å ta liv. Statens verdigrunnlag blir da selvmotsigende.

Det andre problemet med dødsstraff er at det strider mot menneskerettighetene, §3 om “rett til liv”. Det er klart at dersom lover eller bestemmelser eller andre rettigheter strider mot menneskerettighetene, skal menneskerettighetene gjelde.

Det tredje problemet er at vi unngår prinsippet om tilgivelse. Vi har ulik virkelighetsforståelse og forståelse av medmennesker, og dette er i utvikling så lenge vi lever. Jeg tror det er logisk at et menneske som har drept som 20åring, og som soner 21 år, ikke vil gjøre det samme igjen som middelaldrende. Det viktigste her er at dømte lærer av feilene sine. Vi bør gi dem en ny sjanse, slik som norsk straffesystem legger tilrette for. Ifølge statistikker er de aller fleste mordere menn som har drept i affekt, som kun dreper en gang, og som angrer seg og må leve med dårlig samvittighet resten av livet. Seriemordere er det minimun av. Poenget er at man skal lære av feilene sine, du kan ikke lære av det du har gjort galt når man er død.

Et neste problem med dødsstraff er at straffen kan ramme uskyldige og av lave bevissikringer. Det er visst et ganske høyt antall mennesker som dømmes til døden i USA som etterpå har vist seg uskyldige.

Noen har også hevdet at straff som ikke er dødsstraff i drapstilfeller, ikke veier opp for rettferdighetsprinsippet. Hvis en person på 20 år dreper en annen person på 20 år, mister den drepte kanskje 60 år av sitt liv. Til sammenlikning “mister” den dømte gjerne bare 10 år av sitt liv i norsk fengsel, og har videre 50 år og leve som fritt menneske. Men følger man dette argumentet, forutsetter man at en 20åring sitt liv er mer verdifullt enn f. eks en 80åring sitt liv, (dersom drapsoffer var 80 år ville vedkommede kanskje bare mistet 2 år av sitt liv). Alle menneskers liv har lik verdi uavhengig av alder, og den dømte skal derfor sone like mye tid som straffeutmålingen på drap tilsier.

Så langt er det eneste forsvaret for å drepe, at man handler i selvforsvar, eller dersom man ikke vet hva man gjør – som hos sinnsforvirrede eller tilbakestående mennesker. Men da blir også straffeutmålingen annerledes.

Jeg deler filosofen Elizabeth Anscombes absolutte moralregel om at det finnes ting man bare ikke har lov å gjøre, uansett hva. Drap er et hovedeksempel. I kristen tradisjon mener vi også at det finnes bud og regler som gjelder alle mennesker til alle tider og uansett situasjoner. Det å lyve er ikke et så godt eksempel som drap (selv om Kant mener løgn er galt uansett situasjon), og det er fordi det finnes flere typer løgn. Det samme kan ikke sies om drap: måten man dreper noen på, og om man dreper en slem eller snill person, har medvirkning, men likevel er drap en absolsutt umoralsk handling som krenker menneskeverdet og menneskets grunnleggende rettighet, nemlig retten til liv. Jeg sier akkurat det samme om Saddam Hussein og jeg vil si det igjen; uansett hvem personen er eller har gjort, så er det ingenting som rettferdigghør å drepe vedkommede, og det er ingenting som kan gi mennesker makten og retten til å ta andre menneskers liv – den makten skal ligge hos Gud og kun der.

Kilder:

Moralfilosofiens elementer (2007), James Rachels og Stuart Rachels

Forelesning i ex phil etikk ved Universitetet i Agder 2011

http://www.norvegicus.no/?p=203

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er makt og hvem har makt i Norge?

Jeg studerer statsvitenskap og i politikkfaget er makt en sentral del av kurset. Hva er egentlig makt? Og hvordan har ulike aktører makt i Norge?

Definisjon 1: ifølge Jacobsen og Thorsvik, er makt “bytterelasjon mellom aktører”. Aktøren A har makt over aktøren B i den grad A kan få B til å gjøre noe B ellers ikke ville gjort. Maktrelasjonene forutsetter to ting: 1) flere aktører og 2) en interessekonflikt. Jo mer aktør A har noe aktør B ønsker, jo mer makt har A over B – forutsatt at det ikke er snakk om fysisk våpenmakt (Max Weber). Jo vanskeligere det er for B å skaffe seg det godet A har andre steder, jo mer makt har A over B.

Definisjon 2: Makt kommer fra autoritet. Autoritet er makt uten fysisk makt (manipulering), det finnes 3 typer av denne:

1)      Makt forankret i tradisjon – det vanligste

2)      Legal makt – makten er nedfelt i et lovverk – det moderne

3)      Karismatisk maktautoritet – makt forankret i personlighetstrekk og rennomè

Definisjon 3: Nietzche er en maktfilosof som skrev “viljen til makt”, som handler om at viljen til makt er viljen til å overvinne seg selv. Ifølge Nietzche handler makt om (selv) disiplin.

Definisjon 4: makt er deltakelse i beslutningsprosessene! Hvem, når og hvordan organiseres inn og ut av beslutnignsprosessene? Man har her de formelle maktposisjonene og de aktørene som sitter i formelle stillinger i offentlige og private profesjoner.

Definisjon 5: Makt er retten til å bestemme noe! Stortinget vedtar lovene som departementene foreslår – lovene bestemmer hva som er rett og galt i samfunnet – lovene bestemmer hva man har lov til å gjøre og hva man ikke kan gjøre. Ergo har lovene makt over det som skjer i praksis.

Makt kan være å ha retten til å bestemme, men den kan også misbrukes ved at noen tar seg retten til å bestemme, dvs tvinge.

Hvilke former for makt har vi?

1)      Posisjonsmakt

2)      Kontroll over materielle ressurser

3)      Kontroll over informasjon, agenda og kompetanse (profesjonsmakt)

4)      Tvangsmakt

5)      Allianser og nettverk

Et eksempel på en aktør som besitter alle formene for makt, er NAV: NAV sine klienter gjøres avhengig av NAV og får derfor avmakt.

Forslag til hvem som har makt i Norge (forsøkt kronologisk beskrevet):

Staten/Myndighetene

Stortinget + departementet

(Flertalls) regjeringen

Folket samlet + individuelt

Media – folkets talerør

Domstolene – den dømmende makt

Næringslivet

Organisasjoner

Militæret og politiet – den utøvende makt

Internasjonale domstoler

FN (menneskerettighetene)

EU og EØS

Forvaltningen – utdanningsinstitusjonene

Kommunene og fylket

Stormakter – store, mangfoldige befolkninger og ressurser

Statskirken – den religiøse makt

makt

Noen innvendinger?

Kilder:

Hvordan organisasjoner fungerer, Jacobsen og Thorsvik

Forelesning politikk ved foreleser Jan Thorsvik, Universitetet i Agder 2011

Vårt politiske Norge, Rolf Rønning

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

22 juli, en skrekkens dag

Nordmenn deler i disse dager en sorg og en skrekk over det som hendte denne sommeren. De fleste i dette lille landet kjenner noen eller kjenner noen som kjenner noen som var involvert i dramaet som utspilte seg i Oslo og på Utøya 22 juli. I mitt tilfelle var det mitt eget søskenbarn som var en av de 77 drepte.

Jeg skal ikke si så mye om selve hendelsen, for det har avisene dekket mye. Og at gjerningsmannen er sinnsforvirret, ekstremistisk og sær er ikke det som virkelig interesserer meg oppi alt dette. Men jeg vil si noe om hva som er grunnleggende galt med vedkommedes tankegang. Han tror at drap og tortur gjør ham til en helt. Men i disse nye og moderne tider, ser vi aldri på en morder som en helt. McGyver er et eksempel – han står aldri ansvarlig for skurkenes død, det er deres egen dumskap som dreper dem. Derfor er McGyver en ekte helt – han dreper ikke. Det samme kan sies om uttalige andre fiktive helter.

Breivik har utført massemord på politisk grunnlag. Han er rasist på det vis at han mener vår  norske “rase” er overlagt andre, og derfor skal klart skilles fra andres, både når det gjelder nasjon, kultur og religion. Men Istedet for å drepe  norsk- borgerlige innvandrere, har han valgt seg ut regjeringen og et politisk parti som offer, av den grunn at de støtter innvandring. Det vil si, flere av de arbeidende i regjeringsbygget var trolig ikke Ap- tilhengere. Mitt søskenbarn var medlem i Unge Venstre. Hans død har ingen virkning på norsk innvandringspolitikk. Dessuten drepte Breivik norske mennesker, sitt eget folk, og sin egen “ariske rase”, som han profilierte så høylydt. For meg virker derfor hele hans tankegang absurd og selvmotsigende. Jeg er for innvandring og et flerkulturelt Norge. Jeg mener dette bidrar til et sunnere samfunn, hvor vi ikke lukkes fra hverandre og bare kjenner vår egen kultur. Et flerkulturelt samfunn åpner opp for kommunikasjon og toleranse, og dessuten minsker den fremmedfrykten som flere personer har, som for eksempel Breivik.

Før noen visste at det var en nordmann som stod bak ugjerningene, var Al Qaida og muslimene det “opplagte” svaret på skyldige. Det førte til at hat og vold strømmet inn i norske hoder og gater i de timene gjerningsperson var uavklart. Nå er jeg på et vis lettet over at det ikke var Al Qaida som stod bak. Både for norske muslimers skyld, men også fordi at hadde det vært dem, hadde vi visst at 22 juli kun var en smakebit i forhold til hva de ville være istand til å gjøre senere.

Breivik er en landsforræder av høyeste klasse. Han droppet diskusjonen og argumentasjonen og gikk rett på sin meningsmotstander med voldelige never. Det er argumentasjonsteknikk på sitt aller, aller laveste. Og det betyr at man egentlig har tapt diskusjonen for lenge siden, men ikke ønsker å innse det. Diskusjon uten ord, uten argumentasjon, bare kald, primitiv vold.

Hvor streng straff vil Breivik egentlig ha? Som Frp- tilhenger må han jo mene at kriminelle skal få strengere straffer, og at “luksusen” i norske fenglser skal avvikles. Likevel sitter han i fengselet og spør etter å få en flatskjerm. Hans selvmotsigende tankegang er urovekkende. For resultatet av det han gjorde blir det motsatte av det han ønsket: han ville svekke det politiske styret i Norge, men det som skjer er at arbeiderpartiet og AUF får større oppslutning og støtte enn før. Samtidig som  Frp opplever det motsatte. Man trenger ikke være et geni for å forstå at arbeiderpartiet, med kloke Jens Stoltenberg i front, ville komme “seirende” ut av det som har hendt, med nytt politisk valg i høst. Og det bekrefter kanskje igjen hvor lite genialitet gjerningsmannen selv besitter.

For det andre vil jeg si at folk som sier at dette på noen måte var meningen eller at “det var nok slik det skulle være”, kan spare seg for det! Uansett hvor mye man tror på determinismen (at nåtiden er forutbestemt), så er ikke dette tiden for å si at det var dette som var meningen skulle skje! Ha respekt for avdødes pårørende og ikke fortell dem at det var meningen at barnet deres skulle dø! For det er overhodet ingen mening i det som har skjedd. Det er rett ut meningsløst at unge, lovende mennesker med hele livet foran seg skal dø på en slik skrekkens måte. Og for de som finner noen mening i det: hold det for dere selv!

Jeg vil alltid savne min døde fetter, som ble fratatt livet rått og brutalt fordi han var en så dyktig jurist at han fikk jobbe for Knut Storberget i departementet. Hvem skulle tro at det var så livsfarlig å bare gå på jobb. Hvil i fred kjære fetter, og vi vil møtes igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flytting av blogg

Hei! Har ikke publisert  noen nye innlegg i det siste, for det er jo ikke vits når VG Blogg skal stenge ned. Noe mer idiotisk har jeg ikke hørt på lenge.. Men altså, hele bloggen min blir slettet “i løpet av høsten”, og jeg ble derfor påkrevd å flytte bloggen min. Jeg forsøkte dette uten resultater, for min bloggfil er for stor!

Hva skal jeg gjøre? Kjære snille VG?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sonates musikktips del 7: radiomusikk

Jeg oppfatter mye som god musikk og mye som dårlig musikk. Det er ikke nødvendigvis knyttet til sjanger, selv om jeg har mine favoritter på det området også. Disse sjangrene er metal, rock og klassisk. Disse tre sjangrene er mest varierte, kreative og dype etter min mening. Jeg ser på en enkeltsang som et individ. Jeg liker ikke overfladiske sanger akkurat som jeg liker ikke overfladiske mennesker. Jeg må kunne lese sangen som jeg kan lese et menneske. Eksempler på undersjangre innenfor rock og metal, er progressiv rock, hardrock, death metal, goth metal, doom metal og black metal. Innenfor klassisk er det mulig å anse filmmusikk som underkategori. Anathema, Evanescence, Nirvana, Pink Floyd, Alice in Chains, Led Zeppelin, Lacuna Coil, Darkseed og Theatre of Tragedy er eksempler på band jeg mener lager god musikk.

Mine krav til en god sang er at teksten må være dyp og avansert, hvis det skal være noen tekst. Vokalen må være variert og teknisk dyktig. Vokalen er et instrument i seg selv, lederinstrumentet i så måte, men den skal ikke overdøve de andre instrumentene. Instrumentbruken må også være variert, mye bass, dystert, trommer, gitarer, piano og gjerne strykere. Jeg liker best musikk i moll, eller de som veksler mellom dur og moll. Melodien er best om den er lang, variert med intro, vers, refreng, bridge, solo, refreng med høyere oktav, gjerne speach i midten, og outo. Perfekt sang er “And When He Falleth” av Theatre of Tragedy. Den er gotisk, growl og sopran smeltet inn i gammelengelske tekster til den perfekte gjenklang.

Selv om rock og metal er mine favoritter, kjører jeg mye bil og snapper derfor opp endel bra musikk på radio. Ofte skal det litt “radiosurfing” til for å finne dem, for norske radiostasjoner har som regel ikke egne musikksjangre. 

1. Blind Faith – Liam

 

2. Good Luck – Basement Jaxx

3. Adele – Hometown Glory

4. Alicia Keys – Smile

5. The Script – The Man Who Can’t Be Moved

6. Black Eyed Peas – Getting Over You

7. Dead By April – What Can I Say?

8. David Bowie – Lets Dance

9. Beatles – She’s so Heavy

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Antoher Brick In The Wall – en klage på det norske skolesystem

Jeg føler aldri at jeg har gått på en skikkelig bra skole. Min barneskoletid var full av dramatikk. Det skjedde så mye på den sosiale fronten at når vi havnet på ungdomsskolen med en annen barneskole, lå vi langt etter de andre elevene hva angikk det faglige. Vi gledet oss til å begynne på ungdomsskolen med nye mennesker og nye lærere. Men ungdomsskolen viste seg å bli mye verre.

Grafitti_Surprise

Jeg kan selvsagt ikke snakke for alle byens ungdomsskoler, men vår ungdomsskole kunne nok ikke bli så mye verre enn det den var det året jeg begynte der i 2003. Det var for det første voldsomt mye mobbing på mitt trinn. Jeg vet jo ikke sikkert, men jeg tror at de aller fleste opplevde å bli mobbet i løpet av de tre årene – og hvis de ikke ble mobbet, så opplevde de i alle fall et dårlig sosialt miljø. Jeg tror – eller jeg er ganske sikker på – at lærerne oppdaget dette sure miljøet. Men det var nok for omfattende til at de orket å ta tak i det. For lærerne gjorde hvertfall ingenting for å stoppe mobbingen. Jeg husker en jeg kjenner skrev i en melding til sin lærer at hun ble utestengt av de andre i klassen, og at læreren hennes da hadde svart: ”Noen ganger må man bite i det sure eplet”.

Lærerstaben på denne skolen var en gjeng middelaldrende, litt useriøse, ganske sære folk. Rektor var ikke bedre. En annen jeg kjenner fortalte til rektor at noen av guttene hadde ertet og sagt de ville ha sex med henne på en sarkastisk måte. Da hadde rektor svart: ”Da sier du tilbake til dem at du ikke vil ha sex med dem, fordi de ikke har fått hår på tissen!”. All mobbingen ble med andre ord ikke tatt seriøst av de voksne. Jeg husker til og med at lærerne mobbet elever og at lærerne mobbet hverandre. At norske skoler i dag fortsatt har store mobbeproblem, tror jeg er et reelt problem som ikke bør undervurderes. Ungdom er i sin verste og mest sårbare alder, og må bli tatt på alvor av de voksne.

På ungdomsskolen hadde vi ti minutters friminutt etter hver time (på tre kvarter). Midt på dagen var det en pause på 30 min. I alle disse pausene måtte elevene være utendørs. Selv om det var flere minusgrader midt på vinteren, og selv om noen var syke, måtte alle være ute. Vi stod der ute som en flokk sauer som så vidt klare røre på oss. Og mobbingen fikk en mye mer synlig struktur. Det ble åpenlyst for alle hvem som stod med den kule gjengen og hvem som stod alene.

Alle benkene inne i skolebygninger var jo til ingen nytte når vi måtte være ute likevel. Jeg husker lærerne moret seg som om det var en hobby å kaste alle elever ut. De stod med nøkler i hendene og jaget oss ut av bygningen; klasserommene og kantinen. Uansett om vi hadde spist opp eller ikke. I timene kunne vi ikke gå på do, fordi vi skulle jo gå på do i friminuttene.. Men i friminuttene fikk vi jo ikke lov til å gå innendørs. Doene i kjelleren var låst. Vi fikk heller ikke lov til å forlate skolens område i skoletiden, f. eks gå på butikken. Da flere elever snek seg ned på butikken, begynte lærerne å sende vakter ned på butikken for å sjekke at vi ikke var der. Jeg følte de ikke stolte på oss eller gav oss frihet til å være ungdommer – som om de passet på små barn.

MarieMisa2

Noe særlig informasjon om videregående og videre studier fikk vi ikke. Jeg endte opp på allmennfag på en prestisje- skole av den simple årsaken at mine to bestevenninner skulle der. De skulle der kun fordi hun ene sin storesøster hadde gått der. Mer enn dette visste vi rett og slett ikke. Mobbingen var vesentlig svekket på videregående nivå i forhold til ungdomsskole, og lærerne fikk en annen rolle fordi vi ble behandlet som voksne og selvstendige. Vi ble frie til å gjøre det vi ville på vår ”fritid” på skolen, og lærerne lyttet mer til hva elevene hadde å si. Men samtidig var det faglige miljøet på skolen kritikkverdig – lærerne hadde en egen visjon om at elevene ved deres skole skulle være ”bedre enn mannen i gata”, og dette sa de direkte til oss. Det skulle synes at vi hadde gått på denne skolen, og ikke en annen ”hvilken som helst” videregående skole. Selv om det jo har null innvirkning til opptaket til videre studier.

Dette forårsaket at karakterpresset steg til himmels og kun de ”beste” skoleelevene ble virkelig verdsatt av lærerne. Lærerne fikk gullunger og satte standarden høy for hva som var gode karakterer. Dette gjorde at det ble en del urettferdig karaktersetting. Når vi som gikk på denne skolen sa til andre elever at skolen var strengere enn andre skoler, sa de at det måtte være tull. ”Skolene skal jo alle gjennom det samme pensum, og kan umulig sette så ulike grenser på bra og dårlig arbeid”, sa de. Men når jeg sammenliknet mine karakterer ved enkelttester og innleveringer med venners karakterer fra andre skoler, merket jeg forskjell. Når elever ved min skole byttet til en annen, merket de at de gikk opp i karakterer, og omvendt. Og det hele ble bekreftet av de endelige eksamensresultatene (som blir vurdert av eksterne sensorer). Vi som gikk på denne skolen, fikk høyere eksamensresultater enn skolekarakter, og det motsatte skjedde ved en del andre skoler.

Det jeg stiller spørsmål ved, er hvor stor makt og påvirkning lærerne ved de enkelte skolene egentlig har. Dersom jeg hadde gått ved en annen videregående skole, hadde jeg kanskje hatt et mye høyere karaktersnitt. Som i sin tur hadde gitt meg flere valgmuligheter innenfor valg av yrke og studier. Og hadde vi sluppet de sosiale vanskene på grunnskolen, hadde vi hatt et mye større faglig grunnlag til videregående skole. Universitetet er glimrende i forhold til den 13- årige opplæringen jeg har hatt, særlig merker jeg dette på lærernes kunnskapsnivå og formidlingsevne. Lærerne kan virkelig det de snakker om, og de forteller om det med et intenst engasjement. Men karakterene for å komme inn på videre studier er enten åpne, eller så er de veldig høye.. Hva er da vitsen med å strebe etter gode karakterer når du ikke kan bli en av de beste?

Samtidig har jeg venner som har tatt yrkesfag i stedet for allmennfag, og som allerede er ferdig med utdannelsen etter 2-3 år, har fått betalt gjennom hele læretiden, og som nå i en alder av 21 år har økonomisk evne nok til å kjøpe sin egen bolig. Jeg som kommer til å være student i 5 år til, kan ikke se frem til å eie noe som helst før jeg da er 26, minst. Samtidig tok læretiden min (vgs) 3 år uten at vi fikk timebetalt for det. Vi har måttet hatt dårlige deltidsjobber ved siden av kl 8-3 studiet. Og dersom de som har tatt yrkesfag ferdig, bestemmer seg for å sette seg på skolebenken (for eksempel for å ta ingeniør), så blir de prioritert inn før allmenn- elevene. Er ikke dette noe urettferdig?

101

Det jeg først og fremst klager på, er et vaklende system som ikke ser hver enkelt elev. Hadde jeg for eksempel fått tilstrekkelig informasjon om studielinjer og arbeidsmuligheter, hadde jeg kanskje snart vært ferdig med en bachelor på et studie som videre kunne sikre meg en interessant jobb. Istedet har jeg brukt to år på å finne ut hva det er jeg ønsker å jobbe med resten av livet. Det å være student er også ikke det letteste, særlig med tanke på økonomi. Når nordmenns gode lønninger øker, øker samtidig samfunnets prisnivå. Dette stadig økende prisnivået er ikke samsvarende med det studenter får i lån og stipend, som er på 6500 kr pr.mnd. Her går ca 5000 av disse til leieutgifter, så du har 1500 kr å leve av i måneden, som er 50 kr dagen. Studenter må altså enten få hjelp hjemmefra, eller ha jobb utenom studiene. Det kan virke som rike Norges stat ikke ønsker å få utdannet sine unge borgere. For hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor kan ikke staten tilrettelegge bedre for at folk generelt, både ressurssterke og ressurssvake, skal få seg en utdanelse? Det vil jo i sin tur øke den økonomiske veksten i hele samfunnet. Det er ikke rart mange faller fra i løpet av skolegangen når skolesystemet ikke er tilrettelagt alle, men virker ekskluderende og i flere tilfeller ikke lønner seg for folks lønnsnivå og jobbmuligheter. Utdanning skal lønne seg.

Jeg skjønner godt at mange mennesker ender opp i butikkarbeid og liknende, fordi det gir deg høstingen av det du sår med en gang, istedet for årevis etterpå. Det vet jeg fordi jeg har nå jobbet i butikk de siste to år. Min drøm er ikke der. Den er på et fancy kontor et eller annet sted i en skyskraper. Men veien dit kan bli lang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ekteskapet som kirkelig og rettslig institusjon – hva innebærer egentlig ekteskapet?

Ekteskapet – guddommelig og evig eller en institusjon til grunne?

”Ekteskapet blir innstiftet i himmelen, det er derfor det krever en slik overjordisk tålmodighet å være gift.”

Det sa Johann Nestroy på 1800- tallet. Ekteskapet har vært en ordning, juridisk eller religiøs, for å binde et par til hverandre – enten kjærlighet har vært involvert dem imellom eller ikke. Gjennom det meste av menneskets historie, den siviliserte i så måte, – har ekteskapet som institusjon funnet sted. Det har vært teorier om hvorvidt ekteskapet har bestått i monogame eller polygame forhold i menneskets tidligere historie. Men man kan likevel være klar på at ekteskapet har eksistert både som en sosial og økonomisk institusjon uavhengig av hvem eller hvor mange som deltok i den. Kanskje har ekteskapets hensikt vært nettopp den å verne om menneskers sosiale posisjoner – eller rett og slett for å verne om den kjærligheten mennesker har for hverandre? Nestroy må jo ha ment at siden ekteskapet blir innstiftet i himmelen, så har det noe hellig og godt ved seg – og derfor er ekteskapet også noe som samfunnet bør ta vare på. Men tidsånden minsker folks tålmodighet til å bli værende i ekteskapsinstitusjonen, ja, kanskje mener Nestroy at en ”overjordisk tålmodighet” ligger over menneskelig evne, og at mennesket derfor ikke er verdig ekteskapet?

Ekteskapet – en definisjon

For å gjøre en analyse av ekteskapet som institusjon, er det nødvendig å ha en tydelig definisjon over hva ekteskapet egentlig er. Gunnar Heiene skriver i ”Utfordringer og ansvar – Områdeetikk”, at ekteskap er en samfunnsmessig institusjon som er et juridisk og sosialt sanksjonert forhold mellom mann og kvinne som sikrer barns status. Selv om ekteskap varierer fra kultur til kultur, så er det likevel noen viktige fellestrekk Heiene vil trekke frem:

”Et fellesstrekk er likevel at ekteskapet reguleres av visse lover, skrevne eller uskrevne regler og skikker som omhandler ektefellenes rettigheter og plikter”.

Det er vanskelig å si konkret hvordan eller hvorfor ekteskapet har oppstått.  Først og fremst er ekteskapet, tradisjonelt sett, en seriøs samlivsform mellom en mann og en kvinne der det fødes og oppfostres barn i kontrollerte og sikre omgivelser, noe som Heiene var inne på. Men det som kanskje har karakterisert ekteskapet mest er dens bindende, forpliktende form. Den setter en juridisk og offentlig ring rundt selve institusjonen, som kompliserer mulighetene for å gå ut av forholdet og ekteskapet:

”Over ein hundreårsperiode frå1150-1250 kjem Kyrkja inn og stadfesta si stilling. Då vart all skilsmisse i dei fleste tilfeller ulovleg. Partane kunne berre få separere seg, men dei kunne då ikkje gifte seg på nytt. Ekteskapet vart sett på som eit sakramente og ei pakt andsynes Gud. Kor gjennomført dette var i praksis, veit ein lite om.”

Kirken har altså hatt en påvirkning på folks giftermål gjennom Middelalderen og også i senere tid. Det å ilegge ekteskapet hellige og guddommelige egenskaper medførte at offentlige lover og regler kunne ha større kontroll over befolkningen. Vigsling ble religiøse ritualer og ekteskapet en pakt velsignet av Gud. Det har vært mange definisjoner og syn på ekteskapet gjennom tidene og det er den religiøse tilknytningen til ekteskap og vigsling jeg skal se på i denne artikkelen; hos den moderne katolske kirken og den moderne lutherske kirken. Hva er det ved ekteskapsinstitusjonen som skiller disse to kirkene i overbevisning? Hvordan blir ekteskapet og vigselen praktisert forskjellig i de to kirkesamfunnene? Og hvor hellig er egentlig ekteskapet? Er ekteskapet en himmelsk, hellig fullbyrdelse slik Nestroy sier, eller er det en gammeldags, utdatert lovform samfunnet forventer av sine anstendige borgere? De to største kristne kirkene har nok litt ulike svar på det spørsmålet.

Ekteskapets historie

 300px-Jan_van_Eyck_001Jan Van Eycks berømte maleri Arnofinis bryllup fra 1434 ovenfor kan fortelle oss om datidens syn på ekteskap og kjønnsroller. Mannen har hånden hevet som for å formidle at han har ordet, han bestemmer. Samtidig har han den andre hånden til sin brud, for å vise at han har medvirkning på henne og i ekteskapet deres. Hun har blikket vendt nedover og sin venstre hånd på sin voksende mage, ikke i været slik som mannen. Det er tydelig at det er han som representerer deres ekteskap. Dette forsterkes ved at han står vendt mot vinduet og omverdenen, mens hun står vendt mot sengen, værelset og hjemmet. Kvinnen er kledd i grønt; en farge som symboliserer natur og vekst. Kvinnen får dermed den passive rollen som mor, kone og husmor, og mannen den aktive familiefaren med ansiktet utad. Hunden under dem kan symbolisere troskap dem imellom, og speilet bak dem kan bety at Arnofis ekteskap gjenspeiles i resten av samfunnet, noe som formidles videre til den som betrakter bildet.

Ekteskapet i praksis

Bildet gir oss en ide om at det har funnet sted ulike kjønnsroller i ekteskapet gjennom historien. Vi snakker om en “tradisjonell mannsrolle og kvinnerolle” som utgangspunkt for disse kjønnsrollene, hvor mannen og kvinnen hadde ulike plikter og rettigheter. Dette kjønnsrollemønsteret hadde sitt utspring fra kulturen og samfunnets syn på kjønn, ikke fra religionenes ektevigsling. Tvert imot forteller Moseboken om hvordan Adam og Eva skulle være “ett”, og Eva skulle være hans “like”. De skulle være hverandres “tjenere”. Istedet har mannsdominerte samfunn med ulike kjønnsroller preget ekteskapet frem til vår tid. Menneskesynet i kristen troslære skal gjenspeile den liturgiske ektevigsel, men det har altså ikke alltid blitt gjenspeilt i hvordan menneskene levde ut sine ekteskap i praksis.

Arnofinis bryllup er bare et eksempel på hvordan ekteskapet ble ansett i forhistoriske epoker. Mange kristne vil i dag si at ekteskapet for første gang ble innstiftet da Eva ble skapt fra Adam sitt ribben, og de to ble ett. ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød,” forteller 1. Mosebok. Mange kristne vil derfor si at dette ene ”kjødet” symboliserer ekteskapet, og den ektepakten som ble inngått mellom Adam og Eva, er den samme som pakten mellom en mann og en kvinne i ekteskapet symboliserer. Ekteskapet har endret karakter siden den gang, men kanskje har ekteskapet beholdt den samme kjernen gjennom hele ekteskapets historie? Store Norske Leksikon forteller kortfattet om ekteskapets historie:

”I vikingtiden i Norge var ekteskapet først og fremst et ætteanliggende. I katolsk tid fikk det karakter av sakrament og ble begrunnet med religiøse forbilder. Etter reformasjonen har det fått en mer verdslig institusjonell ramme. I den seneste tiden har utviklingen gått i retning av kontraktuelle former med et innhold som er tilpasset partene.”

Ekteskapet har dermed trådt i kraft som følge av slekt og ære, verdighet, plikt og forventninger. Store Norske Leksikon forteller også at det først er i nyere tid at ekteskapet er basert på kjærlighet og frie valg, uavhengig av familie og status. For meg virker dette litt besynderlig. Var ikke Adam og Evas ektepakt tydelig basert på kjærlighet og fritt valg fremfor økonomisk og sosial status?  Ekteskapet har altså blitt anskuet på ulike måter gjennom historien, også innenfor en religion og et gitt trossamfunn. Den katolske kirkes syn på ekteskapet skiller seg veldig fra den protestantiske kirkes syn, som vi skal se. Da den katolske lære preget store deler av Middelalderen, har den fortsatt sine dype spor i kristen ektevigsling i dag.

 ”Jeg er redd for at ekteskapet snarere er en av de syv dødssynder enn et av de syv sakramenter.” Francois de Voltaire

Kristne syn på ekteskapet knyttes sterkt til kristen etikk. Den kristne etikken tar utgangspunkt i Bibelen, men har ulike tolkninger for hva det er Bibelen egentlig sier. Derfor blir en naturlig konsekvens at ulike kirkesamfunn vil ha ulike syn på ekteskapet som kristen institusjon. Paulus skriver i 1. Korinterbrev, kapittel 7:

”Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne.  2 Men for å unngå hor skal hver mann ha sin kone og hver kvinne sin ektemann.  3 Mannen skal oppfylle sin forpliktelse overfor kvinnen, og hun overfor ham (…) Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg.  9 Men dersom de ikke kan være avholdende, må de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær.”

Ekteskapet er altså ifølge Paulus grunngitt med at man forhindrer hor, slik som han i kapittel 6 skriver at hor er misbruk av ens egen kropp, som er ”Den hellige Ånds tempel”. Videre skriver Paulus at avholdenhet og seksualitet er viktige faktorer som kan reguleres i ekteskapsinstitusjonen. Det virker slett ikke som om Paulus mener at ekteskapet er en plikt. Det virker derimot som om han forstår det slik at inngåelse av ekteskap skal styres etter fri vilje, og at det å leve som ugift slett ikke er noen synd eller noe negativt som sådan. I Paulus brev til Efeserne, kapittel 5, skriver han:

”31 Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. 33 Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.”

Gunnar Heiene skriver i ”Utfordringer og Ansvar” at det som kjennetegner katolsk posisjon i forhold til ekteskapet, er forståelsen av ekteskapet som sakrament. I sitatet ovenfor i Ef 5,32 er ordet ”mysterion” utbyttet med ”sacramentum”. Heiene bruker så et sitat fra Pesch m. fl.  for å utdype dette:

”Ordet sakrament brukt om ekteskapet forekommer eksplisitt i en tekst fra det annet laterankonsil (1139). Men allerede hos Augustin brukes uttrykket ”samkramentets hellighet” om ekteskapet i den betydning at en som har forlatt sin ektefelle, ikke kan gifte seg før ektefellen er død, fordi ekteskapet er like uoppnåelig som dåp og prestevigsel. De to andre kjennetegn eller ”ekteskapsgoder” er ifølge Augustin etterkommere (bonum prolis) og troskap (bonumfidei).”

Her er det kanskje nødvendig å definere bruken av ordet sakrament. Den katolske katekisme, bygd på Augustins forståelse, forklarer ordet slik:

 «Sakramentene er virksomme tegn på nåden, innstiftet av Kristus og betrodd Kirken, og som det guddommelige liv ble gitt oss ved. De synlige riter sakramentene feires ved, betegner og utvirker de nådegaver som er særegne for hvert sakrament. De bærer frukt i dem som mottar dem, alt etter den holdning og det sinnelag de mottas med..» (KKK 1131).

Sakramentet forstås her som Guds gave (og nåde) og tegn på at Gud er aktiv i handlinger som skjer menneskene. Sakrament kommer fra latin ”sacramentum” som betyr ”å hellige”. På fransk er fortsatt ordet for hellig ”sacre”. I dag kan sakrament forstås som hellige, kirkelige handlinger eller nådemidler som de sju sakramentene utgjør.

3563154055_6eef3fd771

Disse sju sakramentene i den katolske kirke er:

  1. Dåp
  2. Ferming (konfirmasjon)
  3. Eukaristien (nattverden)
  4. Botens sakrament (skriftemålet)
  5. Ekteskapet
  6. Ordinasjon - av biskoper, prester og diakoner
  7. Sykesalvingen

Ekteskapet er altså i ordets betydning ”hellig” og er derfor uoppløselig. Den kristne nettsiden katolsk.no er publisert av Oslo katolske bispedømme, som skriver:

”Det [ekteskapet] er ikke bare en kontrakt mellom to mennesker - en mann og en kvinne - men også mellom disse to menneskene og Gud. Det er, som Paulus sier, et stort mysterium. To menneskers samliv er et dypt uttrykk for Guds kjærlighet til oss mennesker, og samtidig en livsvei til og med Gud (…) Ekteskapet avviker fra de andre Sakramentene ved at det er ektefellene som selv meddeler hverandre sakramentet. Ved sitt ja-ord, som er bindende for livet, slutter de ekteskapets pakt, og den er det Kirken høytidelig velsigner under vielsen.”

Kirken, som blant menneskene representerer Gud og Guds vilje, har altså blant sine ritualer ekteskapet som et hellig sakrament hvor de deltakende parter, under Guds velsignelse og godkjennelse, gir hverandre et løfte om evig troskap og forpliktelse. Det som gjør denne handlingen hellig, er Guds tilstedeværelse i nådemidlene. I og med at handlingen er hellig, medfører dette at ”kontrakten” man har skrevet under på, ikke kan endres eller avbrytes. Paulus skriver at ektefellene skal elske og respektere hverandre slik som Kristus viser sin kjærlighet for Kirken, og bruker dermed Kristus og Kirken som forbilder for ektepartene i deres ektepakt (Ef. 5. 25-32).

Denne parallellen kan tolkes som at kjærligheten er bindeleddet i ekteskapet og selve kjernen i ekteskapssakramentet. Kasper, W (1977) skriver:

”I nyere katolsk teologi er læren om ekteskapets sakramentalitet utformet på noe ulikt vis. Ofte nedtones det ontologiske aspekt til fordel for en mer ”dynamisk” forståelse, som kan være basert på frelseshistoriske, antropoligiske eller etiske overveielser. For eksempel kan ekteskapet betraktes som en uttrykksform for kjærligheten, ut fra en antropologi som oppfatter mennesket som det vesen som er i stand til å overskride seg selv gjennom uforbeholden kjærlighet”.

I dagens norske samfunn, er giftermål og ekteskapsinngåelse blitt mindre vanlig enn tidligere, mens samboerskap gjerne har blitt vanligere og dermed til erstatning. I takt med ”avkristningen” av nasjonen, har ekteskapet blitt vurdert som en gammeldags ordning, kanskje også som en konsekvens på dette. Men en god del nordmenn velger likevel å gifte seg kirkelig – kanskje med bakgrunn i det tradisjonelle historiske, eller på bakgrunn av sin egen religiøse tro.

Den kirkelige ekteseremonien

”Vil dere leve som mann og hustru og elske og ære hverandre livet igjennom? Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd? .., vil du ta … til din hustru/ektemann og love å elske og ære henne/ham, være henne/ham tro og bli hos henne/ham i gode og onde dager, inntil døden skiller dere ad? Det ekteskap dere nå har inngått, stadfester jeg og erklærer for gyldig i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Og dere som er her tilstede, tar jeg til vitne på at denne hellige pakt er gyldig sluttet. Hva Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke adskille. Og nå ber vi deg, Herre, at dine tjenere må holde fast ved troen og dine bud. La dem sammen leve et rent og godt liv, og ved evangeliets kraft vitne om Kristus for alle mennesker. La dem nå frem til det evige liv i himlenes rike. Ved Kristus, vår Herre. Gud, vår evige Far, bevare dere i enhet og gjensidig kjærlighet, så Kristi fred kan være hos dere og bo i deres hjem. Amen.»

skilsmisse

Presten velsigner eller “livgjør” ekteskapet som en hellig og godkjent pakt. Denne pakten står det, at “mennesker skal ikke adskille”. Videre i velsignelsen ber presten om at ekteparet skal få gode liv, og som Guds tjenere leve sant og ærefullt slik at de skal få evig liv. Ekteskapsinngåelsen i luthersk – evangelisk kirke er like “hellig” som i romersk- katolsk kirke til tross for katolsk sakrament. Begge ritualene velsigner kjærligheten. Liturgien rommer teologisk fagstoff. I dag ender nesten halvparten av alle ekteskap i Norge med skilsmisse. Betyr det at vi ikke har nok respekt for den hellige pakten vi “skrev under på”? Eller at vi rett og slett ikke forstår hva denne pakten og ekteskapsritualet innebærer? I dag er det kanskje mange som gifter seg med det motivet at de velger den partneren de vil ha, med håpet om at det skal vare livet ut. Men ekteskapet som institusjon innebærer mer enn det, tør jeg påstå. Man er ikke lenger en og alene, man er to i ett. I individualismen og liberalismens tidsalder er det n0k mange som bukker under for denne “dualisme- tankegangen”, til fordel for f. eks singelliv eller seriemonogami. Kanskje er det skilsmissene Voltaire sikter til når han hevder ekteskapet er en dødssynd?

Litteratur

“Utfordringer og ansvar- områdeetikk” av Svein Olaf Thorbjørnsen

“Fellesskap og ansvar – innføring i kristen etikk” av Gunnar Heiene og Svein Olaf Thorbjørnsen

“På Skaperens jord – innføring i kristen etikk” av Axel Smith

“Mennesket i Guds verden” av Arne Redse

http://www.snl.no/ekteskap/ekteskapsformenes_historie

http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/3-95/ekteskap-al.html

http://www.weum.no/familie/historie.htm

http://www.snl.no/ekteskap

 http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=1CO&chapter=7

http://carm.org/christianity/devotions/marriage

http://carm.org/divorce

http://www.katolsk.no/artikler/sakramen.htm

http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9330831

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00